§ 216 a.

Når noen med skjellig grunn mistenkes for en handling eller forsøk på en handling som rammes av straffeloven § 162 eller § 162 a, kan retten ved kjennelse gi politiet tillatelse til å avlytte samtaler til og fra bestemte telefoner, teleksanlegg eller liknende anlegg for telekommunikasjon som den mistenkte besitter eller kan antas å ville bruke.

Reglene om telefonavlytting gjelder selv om straff ikke kan idømmes på grunn av bestemmelsene i straffeloven § 44 eller § 46.

§ 216 b.

Finner retten skjellig grunn til mistanke om en handling som nevnt i § 216 a første ledd, kan retten ved kjennelse beslutte at ekspedering av samtaler til eller fra bestemte telefoner som den mistenkte besitter eller kan ventes å ville bruke, skal innstilles eller avbrytes. Videre kan retten ved kjennelse beslutte at telefonene skal stenges for samtaler, eller at styrer av telefonsentral skal gi politiet opplysninger om hvilke telefoner som i et bestemt tidsrom skal settes eller har vært satt i forbindelse med en bestemt telefon.

Reglene i § 216 a annet ledd gjelder tilsvarende.

§ 216 c.

Tillatelse til telefonkontroll kan bare gis dersom det må antas at slik avlytting eller kontroll vil være av vesentlig betydning for å oppklare saken, og at oppklaring ellers i vesentlig grad vil bli vanskeliggjort.

Dersom den telefon den mistenkte antas å ville bruke er tilgjengelig for et større antall personer, kan tillatelse til telefonkontroll bare gis når det foreligger særlige grunner. Det samme gjelder ved kontroll av telefon som tilhører advokat, lege, prest eller andre som erfaringsmessig fører samtaler av svært fortrolig art over telefon, såfremt vedkommende ikke selv er mistenkt i saken.

§ 216 d.

Dersom etterforskningen vil lide ved opphold, kan ordre fra påtalemyndigheten tre istedenfor kjennelse av retten, men ikke ut over 24 timer. Ender fristen på en lørdag, helgedag eller dag som etter lovgivningen er likestilt med helgedag, forlenges fristen til samme klokkeslett den nærmest påfølgende virkedag. Påtalemyndighetens beslutning skal snarest mulig forelegges retten for godkjenning.

Når politiet treffer avgjørelse eller ber om rettens samtykke til telefonkontroll etter dette kapitlet, avgjør politimesteren eller visepolitimesteren spørsmålet. I politimesterens fravær kan hans eller hennes faste stedfortreder ta avgjørelsen.

§ 216 e.

Saken bringes inn for forhørsretten på det sted hvor det mest praktisk kan skje.

Avgjørelsen treffes uten at den mistenkte eller den som avgjørelsen ellers rammer, gis adgang til å uttale seg, og kjennelsen blir ikke meddelt dem.

§ 216 f.

Tillatelse til telefonkontroll gis for et bestemt tidsrom, som ikke må være lenger enn strengt nødvendig. Tillatelsen må ikke gis for mer enn 4 uker om gangen.

Telefonkontrollen skal stanses før utløpet av fristen som er satt i rettens kjennelse, dersom vilkårene for kontroll ikke lenger antas å være til stede, eller dersom kontroll ikke lenger anses hensiktsmessig.

§ 216 g.

Påtalemyndigheten skal sørge for at opptak eller notater som er gjort under telefonkontrollen, snarest mulig blir tilintetgjort i den utstrekning de er uten betydning for etterforskningen av straffbare forhold, eller gjelder uttalelser som retten etter reglene i §§ 117 til 120 og 122 ikke vil kunne kreve vedkommendes vitneforklaring om, med mindre vedkommende mistenkes for en straffbar handling som går inn under de straffebud som er nevnt i § 216 a.

§ 216 h.

Telefonkontrollutvalget skal føre kontroll med politiets og påtalemyndighetens behandling av saker etter loven. Utvalget skal bestå av tre medlemmer som oppnevnes av Kongen. Dessuten oppnevnes et varamedlem som skal tiltre utvalget i forfallstilfelle. Lederen for utvalget skal oppfylle de krav som stilles til høyesterettsdommere. Kongen gir nærmere regler om utvalgets oppgaver og saksbehandling.

§ 216 i.

Alle skal bevare taushet om at det er begjært eller besluttet telefonkontroll i en sak, og om opplysninger som fremkommer ved kontrollen. Det samme gjelder andre opplysninger som er av betydning for etterforskningen, og som de blir kjent med i forbindelse med kontrollen eller saken. Taushetsplikten er ikke til hinder for at opplysningene brukes som ledd i etterforskningen av straffbare forhold, herunder i avhør av de mistenkte.

Alle skal bevare taushet overfor uvedkommende om opplysninger om noens private forhold som de blir kjent med i forbindelse med telefonkontrollen.

Opptak eller notater som er gjort i forbindelse med telefonkontroll, kan ikke brukes som bevis under hovedforhandling. Det kan heller ikke føres vitner om de opplysningene som er fremkommet ved avlyttingen.

Den mistenkte har ikke rett til dokumentinnsyn i dokumenter som gjelder telefonkontroll, eller som inneholder opplysninger fra slik kontroll.

§ 216 j.

Enhver skal på begjæring gis underretning om hvorvidt han eller hun har vært undergitt telefonavlytting i narkotikasak etter dette kapitlet. Underretning kan bare gis om telefonkontroller besluttet etter at denne bestemmelsen er trådt i kraft.

Underretning kan gis tidligst ett år etter at avlyttingen er avsluttet. Underretning skal ikke gis dersom det er tatt ut tiltale som ikke er frafalt.

Forhørsretten kan ved kjennelse bestemme at underretning skal unnlates eller utsettes i et nærmere fastsatt tidsrom dersom det vil være til skade for etterforskningen at underretning gis, eller andre forhold taler for at underretning bør unnlates eller utsettes. Regelen i § 216 e gjelder tilsvarende.

§ 216 k.

Kongen kan gi forskrifter til utfylling og gjennomføring av bestemmelsene i dette kapitlet. 

§ 448 første ledd

For skade eller annen ulempe som andre enn siktede er påført ved gransking, ransaking, beslag, telefonkontroll etter kapittel 16 a eller annen forføyning under saken, kan forhørsretten eller den rett som har besluttet forføyningen, tilkjenne erstatning, når det etter forholdene fremstiller seg som rimelig.