§ 1.^​1

Norske^​2 skip på 50 tonnasjeenheter/registertonn brutto og derover skal være underkastet kontroll etter denne lov.^​3 Kontrollen omfatter ethvert forhold som betinger eller kan innvirke på skipets sjødyktighet.

Skip på mellom 15 meter største lengde og 50 tonnasjeenheter registertonn brutto skal bygges etter Skipskontrollens regler. Når skip av denne størrelse innkjøpes fra utlandet, gjelder § 35 nr. 2. Lovens § 12 nr. 2 og 3 og kap. 4 kommer til anvendelse på skip uansett størrelse når skipet brukes i næring eller det plikter å ha fartstillatelse eller annet sertifikat etter bestemmelser gitt i eller i medhold av loven her.

Etter Kongens^​4 bestemmelse kan loven i den utstrekning som anses påkrevd, også gis anvendelse på:

Kongen^​4 kan bestemme at loven i nærmere fastsatt utstrekning skal gjelde for utenlandske skip og utenlandske innretninger som nevnt i tredje ledd nr. 2 og 3, når de befinner seg i indre norsk farvann. Med mindre annet følger av regler som er anerkjent i folkeretten eller av overenskomst med fremmed stat, kan Kongen også gi loven, helt eller delvis, anvendelse på utenlandske skip og innretninger som nevnt, når de befinner seg på norsk sjøterritorium^​5 eller norsk del av kontinentalsokkelen,^​6 i Svalbards^​7 indre farvann og territorialfarvann, eller i Norges økonomiske sone.^​8

§ 2.

Et Skib betragtes som usjødygtigt,^​1 naar det paa Grund af Mangler ved Skrogudrustning, Maskineri eller Bemanding eller paa Grund af Overlastning eller mangelfuld Lastning eller af andre Grunde befinder sig i saadan Forfatning, at det under Hensyntagen til den Fart, hvorfor Skibet er bestemt, maa ansees forbundet med større Fare for Menneskeliv at gaa tilsjøs med samme, end Bedriften som saadan sædvansmæssig medfører.

§ 3.

Gjennomføringen av loven her hører under de departementer som Kongen bestemmer.^​1

Den alminnelige kontroll med skip som nevnt i § 1 første ledd og de forhold som betinger deres sjødyktighet, og kontroll som nevnt i § 3 a, hører under særskilt direktorat, Sjøfartsdirektoratet, som står under vedkommende departementet.^​2 I den utstrekning Kongen bestemmer, gjelder dette også de skip og innretninger som er nevnt i § 1 tredje ledd.

Direktoratets sjef skal være særlig kyndig i sjøvesen og skipsanliggender.

Til å bistå Sjøfartsdirektoratet opprettes et sakkyndig råd. Rådet skal ha formann og så mange andre medlemmer som departementet^​2 bestemmer, alle med personlige varamenn. Formann, medlemmer og varamenn oppnevnes av departementet for 3 år om gangen. Departementet^​2 gir nærmere regler om rådet, dets oppgaver, saksbehandling og samarbeidet med sjøfartsinspektørene, jfr. § 5.

§ 3 a.^​1

Når et skip ankommer norsk sjøterritorium^​2 på vei til norsk havn, skal det kunne dokumenteres at det oppfyller krav i relevante internasjonale regler om sikkerhet, vern av det marine miljø, samt helse og arbeidsmiljø om bord. Hvis slik dokumentasjon ikke gis, kan skipet nektes anløp til norsk havn. Kongen kan gi forskrift^​3 om at skip som oppfyller vilkårene i første punktum likevel kan nektes anløp til norsk havn på bakgrunn av tidligere tilbakeholdelser i havn og forhold ved skipets flaggstat.

Det skal rapporteres dersom skipet ved havnestatskontroll i en annen stat er funnet ikke å tilfredsstille krav til dokumentasjon som nevnt i første ledd eller ved slik kontroll har fått anløpsforbud til en annen havn. Hvis slik rapportering ikke gis, kan skipet nektes anløp til norsk havn. Med havnestatskontroll menes kontroll av utenlandske skip for å påse at disse oppfyller krav som nevnt i første ledd.

Kongen kan gi forskrifter^​3 med nærmere bestemmelser om gjennomføringen av denne paragraf.

§ 4.

Sjøfartsdirektoratet og andre forvaltningsorganer som er tillagt myndighet i henhold til § 3, kan utøve denne ved hjelp av:

Benyttes under utøvelsen av kontrollen personer som ikke er offentlige tjenestemenn, gjelder for disse samme strafferettslige ansvar som for offentlige tjenestemenn i henhold til den alminnelige borgerlige straffelov av 22. mai 1902.^​3

§ 5.

Sjøfartsinspektørers gjøremål vil hovedsakelig stå i forbindelse med undersøkelser i anledning av sjøulykker (jfr. §§ 17-19). De må ved lengre tids fart i overordnet stilling med handelsskip ha ervervet seg erfaring og praktisk kyndighet i sjøvesen og skipsanliggender og være minst 30 år.

Av det sakkyndige råd nevnt i § 3 siste ledd kan Sjøfartsdirektoratet for den enkelte sak utpeke ett eller flere medlemmer til å bistå vedkommende sjøfartsinspektør.

§ 6.

Tjenestemenn i Sjøfartsdirektoratet og Skipskontrollen som hovedsakelig utfører slike undersøkelser og ettersyn av skip og utrustning som forutsetter sjømannsmessig innsikt, må være i besittelse av erfaring i sjøvesen og skipsanliggender, og være minst 30 år.

Tjenestemenn i Sjøfartsdirektoratet og Skipskontrollen som utfører slike undersøkelser av skip og utrustning som vesentlig er av teknisk art, må være særlig kyndige i skips- eller maskinbygging, og være minst 25 år.

§ 7.

Sjøfartsinspektører og tjenestemenn i Sjøfartsdirektoratet og Skipskontrollen må ikke være interessert i noe skip som er underlagt deres tilsyn.^​1 Område for deres virksomhet og grensene for de distrikter som er tillagt dem fastsettes, hvis denne lov ikke inneholder nærmere bestemmelser om dette, ved instruks utferdiget av Sjøfartsdirektoratet.

§ 8.

For enkelt leilighet eller enkelt tilfelle kan departementet^​1 oppnevne en eller flere personer til å bistå tilsynet i gjøremål som utkrever spesiell kyndighet, eller som det savner anledning til selv å behandle.

§ 9.

Vedkommende departement^​1 kan inngå overenskomst med Det norske Veritas og andre godkjente besiktelsesinstitusjoner om på hvilke vilkår og i hvilken utstrekning Sjøfartsdirektoratet og andre forvaltningsorganer som er tillagt myndighet etter § 3, kan benytte seg av vedkommende institusjon under utøvelsen av kontrollen.

§ 9 a.

For skip som nevnt i §§ 1 første ledd og 94 første ledd, og for skip som nevnt i § 1 fjerde ledd, kan Kongen^​1 ved forskrift^​2 pålegge rederen å etablere et system for ledelse med hensyn til sikker operasjon av skip og til hindring av forurensning.

For innretninger som nevnt i § 1 tredje ledd nr. 2 kan Kongen^​3 ved forskrift^​2 pålegge rederen å etablere et system for internkontroll til sikkerhet for at bestemmelser gitt i eller i medhold av lov eller av godkjent besiktelsesinstitusjon overholdes.

§ 10.^​1

Ved uttrykket «tilsyn» forståes i denne lov Sjøfartsdirektoratet og de i § 4 nevnte tjenestemenn, institusjoner og myndigheter for så vidt de utøver kontrollmyndighet etter denne lov.

§ 11.^​1

Straks kontrakt om bygging av skip er inngått skal dette meldes til vedkommende skipskontrollstasjon (tilsynet),^​2 eller til sjøfartsdirektoratet dersom skipet bygges i utlandet.

Meldeplikten påhviler byggmesteren (verkstedet) ved bygging her i landet, og ellers rederen (bestilleren).

Mulig endring i kontraktsforholdet eller i skipets utforming skal straks sendes de i første ledd nevnte instanser.

§ 12.^​1

Videre skal tilsynet påse at de fordringer som må stilles til besetningens kvalifikasjoner^​5 og antall er oppfylt i den utstrekning skipets beskaffenhet, fartens art og øvrige forhold gjør det nødvendig.

Besiktelsen kan foregå til enhver rimelig tid og kan gjelde hver enkelt del av skipet, dets maskineri, kjeler, båter, utstyr og last m.v.

Når tilsynet^​2 finner at det ikke på noen som helst annen måte har adgang til å forvisse seg om skipets tilstand, kan det begjære skipet åpnet, maskinene satt i gang, lasten losset eller treffe ethvert annet tiltak som anses nødvendig for undersøkelsen.

§ 13.

Dersom et Steds Politi, Havne- eller Toldvæsen bringer i Erfaring, at Skib, der er hjemmehørende paa Stedet, eller norsk Skib, som befarer samme, har saadanne Feil eller Mangler, at der kan raade Tvil om dets Sjødygtighed,^​1 paaligger det nævnte Myndigheder straks at gjøre Anmeldelse herom til nærmeste Tilsyn.^​2

§ 14.

Skipets reder skal til statskassen betale gebyr fastsatt av Kongen for besiktelser, utferdigelse av sertifikater m.m. som tilsynet foretar. Det samme gjelder, etter Kongens bestemmelse, andre enn skipets reder som begjærer besiktelse m.m. Gebyrene kan fastsettes som årsgebyr. Gebyr fastsatt med heimel i leddet her er tvangsgrunnlag for utlegg.

Når Statens innkrevingssentral^​1 er pålagt å innkreve gebyr som nevnt i første ledd, kan den innkreve gebyrene ved trekk i lønn og liknende ytelser etter reglene i dekningsloven^​2 § 2-7. Innkrevingssentralen kan også inndrive gebyrene ved å stifte utleggspant for kravet dersom panteretten får rettsvern ved registrering i et register eller ved underretning til en tredjeperson, jf pantelovens^​3 kapittel 5, og utleggsforretningen kan holdes på Innkrevingssentralens kontor etter tvangsfullbyrdelsesloven^​4 § 7-9 første ledd.

Kongen^​5 fastsetter hvilken godtgjørelse som tilkommer besiktelsesinstitusjoner som nevnt i § 4, første ledd, bokstav e for deres gjøremål etter denne lov, og kan bestemme at institusjonene selv skal oppkreve godtgjørelsen hos skipets reder eller andre.

§ 15.

Tilsynet^​1 skal sende innberetning til Sjøfartsdirektoratet om hendelser og forhold innen sitt distrikt som kan antas å være av interesse og betydning for sikkerheten for menneskeliv til sjøs.

Sjøfartsdirektoratet skal besørge utarbeidet en statistisk oversikt^​2 over de i det forløpne år inntrufne forlis og havarier som norske fartøyer har vært utsatt for. Oversikten skal så vidt mulig inneholde opplysninger om de nærmere omstendigheter hvorunder sjøulykkene har funnet sted, og om ulykkenes sannsynlige årsaker og omfang.

Sjøfartsdirektoratet kan gi nærmere bestemmelser om gjennomføring av reglene i denne paragraf, samt om offentliggjøring av innberetninger og årlige statistiske oversikter.

§ 16.(Opphevet ved lov 17 juni 1966 nr. 8.)

§ 17.

Sjøfartsinspektøren har politimyndighet^​1 i anliggender som står i forbindelse med skips sjødyktighet, eller som kommer inn under nærværende lov.

Kongen bestemmer hvorvidt og i hvilken utstrekning sjøfartsinspektøren skal ha påtalemyndighet.^​2 Dog kan sjøfartsinspektøren ikke avgjøre spørsmålet om tiltale.

§ 18.

Av enhver etterforskning^​1 i saker av den art at sjøfartsinspektøren er tillagt påtalemyndighet i dem, blir utskrift uoppholdelig å tilstille vedkommende statsadvokat eller, såfremt saken angår en forseelse, vedkommende politimester, ledsaget av sjøfartsinspektørens redegjørelse angående skadens eller ulykkens formentlige årsaker og av hans begrunnede uttalelse om hvorvidt det bør reises tiltale.

§ 19.

Sjøfartsinspektøren blir å varsle til og har personlig, eller i forfallstilfelle ved stedfortreder, å være til stede ved de innen hans distrikt forekommende rettsmøter under etterforskninger^​1 i saker hvor han har påtalemyndighet, samt ved de i sjøloven^​2 § 472 nr 1 til 8 påbudte sjøforklaringer, og å påse at alle til sakens fulle opplysning tjenende enkeltheter – og særlig i tilfelle av sjøulykke alle omstendigheter som kan ha vært årsak til ulykken – så nøyaktig og inngående som mulig blir gjenstand for undersøkelse og forklaring. Han er i dette øyemed berettiget til å gjøre seg kjent med sakens akter, å rette begjæringer til retten, å stille spørsmål til vitnene, direkte eller gjennom rettens formann, og å gjøre de protokolltilførsler han måtte finne nødvendig.

§ 20.(Opphevet ved lov 17 juni 1966 nr. 8.)

§ 21.(Opphevet ved lov 22 mai 1981 nr. 26.)

§ 22.

Når forklaring under etterforskning ved forbrytelser eller forseelser i sjøfartsforhold er avgitt for utenlandsk domstol skal skipets fører eller reder straks varsle vedkommende sjøfartsinspektør. Rederen plikter etter pålegg fra sjøfartsinspektøren så vidt mulig å skaffe utskrift av forklaringen.

§ 23.

De nærmere forskrifter angående sjøfartsinspektørens tjenesteplikter som politimyndighet gis av Kongen.^​1

§ 24.

Skip som tilsynet anser sjøudyktig (jfr. § 2) for den reise det er bestemt for, skal i norsk havn foreløpig holdes tilbake. Likeledes skal et skip holdes tilbake hvis rederen eller noen i hans tjeneste hindrer tilsynet^​1 fra å gå om bord for å besikte skipet eller ikke etterkommer påbud som blir gitt etter § 12 nr. 2. Skip som ikke har gyldig sertifikat^​2 om bord, kan på samme måte holdes tilbake. Norsk^​3 skip som i medhold av § 12 nr. 3 stanses og bordes for besiktelse skal, når tilsynet^​1 anser skipet sjøudyktig, pålegges å gå til havn.

Blir skipet holdt tilbake, fastsetter tilsynet^​1 samtidig de pålegg som må etterkommes for at skipet skal anses sjødyktig for den påtenkte reise. Dersom skipet blir liggende tilbakeholdt uforholdsmessig lenge, kan tilsynet^​1 pålegge rederen innen en rimelig frist å treffe tiltak som er strengt nødvendige for å bringe skipet i en slik stand at det kan flyttes uten fare for sikkerheten eller det marine miljø, til et annet sted anvist av havnemyndighetene.^​4 Før pålegg gis, skal det foretas en interesseavveining av tiltakets størrelse og betydning i forhold til ulempen ved at skipet blir liggende.

Selv om skipet er sjøudyktig, kan tilsynet^​1 tillate at skipet blir flyttet til en annen havn, hvis det foreligger helt spesielle omstendigheter, så som når skipet må flyttes for å bli reparert.^​5 Tilsynet kan i disse tilfelle sette som vilkår at bestemte sikkerhetsforanstaltninger blir iakttatt.

§ 24 a.

Dersom tilsynet har gitt pålegg som nevnt i § 24 annet ledd annet punktum og pålegget ikke er etterkommet innen fristens utløp, kan tilsynet^​1 om nødvendig besørge at pålegget gjennomføres for rederens regning.

Pålegg kan iverksettes selv om det kan volde skade på eierens eller rederens eiendom, skip og last.

§ 25.

Har tilsynet^​1 truffet beslutning etter § 24, gir det straks skipets fører skriftlig meddelelse om beslutningen med opplysning om grunnene for den.^​2

Er det truffet beslutning om å holde skipet tilbake, kan tilsynet hindre dets avgang ved politiets hjelp. Går skipet i utenriks fart, gir tilsynet straks meddelelse til tollvesenet, som påser at skipet ikke blir utklarert.^​3

Har tredjemann^​4 begjært forføyning av tilsynet^​1 etter § 24, og begjæringen ikke tas til følge, skal han snarest mulig gis underretning.

§ 26.

Skipets reder eller fører kan av tilsynet^​1 begjære attest for at skipet er sjødyktig, eller at det kan flyttes etter § 24 tredje ledd. Blir attest nektet, skal skipet anses tilbakeholdt. Reglene i § 24 annet ledd og tredje ledds annet punktum gjelder tilsvarende.

§ 27.

Vedtak etter § 24 jfr. § 25 eller etter § 26 kan ikke påklages, men kan av skipets reder eller fører innbringes til prøving ved skjønn^​1 av tingretten på det sted hvor skipet ligger.

§ 28.

Skjønnsmennenes antall er to. De gis så vidt mulig en dags varsel.

Saken skal uten opphold berammes til foretakelse snarest mulig.

§ 29.

Retten treffer avgjørelse etter å ha besiktet skipet og mottatt forklaring av parter og mulige vitner.

Retten beslutter om skipet skal løslates og i tilfelle på hvilke vilkår, eller om tilsynet^​1 skal gis bemyndigelse til fortsatt å holde det tilbake, og i tilfelle hvilke pålegg som må etterkommes for at skipet skal tillates å foreta den påtenkte reise.

§ 30.

Retten kan tilkjenne saksøkeren erstatning av staten for hans sakskostnader.

§ 31.

Det er ikke adgang til overskjønn, anke eller gjenopptakelse.

§ 32.^​1

Når retten har truffet sin avgjørelse etter § 29, gir den straks politiet meddelelse om avgjørelsen. Går skipet i utenriks fart, gis meddelelse også til tollvesenet.

§ 33.

Uten hinder av reglene i tvistemålslovens^​1 § 436 kan rederen reise søksmål mot staten med krav om erstatning for tap han har lidt som følge av at tilsynet eller retten uten rimelig grunn har holdt skipet tilbake eller fastsatt pålegg eller vilkår.

Erstatning kan ikke kreves uten at adgangen til prøving ved skjønn etter § 27 har vært brukt. Tap som skyldes at skjønn ikke er begjært uten ugrunnet opphold, kan ikke kreves erstattet.

§ 34.

Tilsynet^​1 kan nedlegge forbud mot at norsk skip som befinner seg i utenlandsk havn forlater havnen dersom tilsynet ikke anser skipet sjødyktig for den reise det er bestemt for. Slikt forbud kan også nedlegges om rederen eller noen i hans tjeneste hindrer tilsynet^​1 i å gå om bord for å besikte skipet eller ikke etterkommer påbud som blir gitt etter § 12 nr. 2. Skip som ikke har gyldig sertifikat^​2 om bord, kan på samme måte holdes tilbake.

Blir forbud nedlagt, fastsetter tilsynet samtidig de pålegg som må etterkommes for at skipet skal anses sjødyktig for den påtenkte reise. Reglene i § 24 tredje ledd, § 25 første og tredje ledd og § 26 gjelder tilsvarende. Tilsynet^​1 skal underrette også skipets mannskap om innholdet av vedtak som er truffet.

Vedtak etter første ledd kan ikke påklages, men kan av skipets reder eller fører innbringes til prøving ved skjønn av tingretten på skipets hjemsted^​3 eller av konsulretten^​4 på det sted hvor skipet ligger. Reglene i §§ 29-31 og 33 gjelder tilsvarende.

Sjøfartsdirektoratet kan gi nærmere forskrifter til utfylling og gjennomføring av reglene i denne paragraf, herunder om henvendelse fra tilsynet^​1 til nasjonale myndigheter i vedkommende fremmede land når dette er nødvendig for å håndheve tilsynets^​1 forbud og pålegg.

§ 82.^​1

Skibsføreren har at paase, at Mandskab, som skal overtage første Vagt efter Afgang fra Havn, har havt Adgang til at blive tilstrækkelig udhvilet.

Under Fart maa den, der fører Kommandoen – korte, nødvendige Fravær undtagen –, ikke forlade Dækket (Kommandobroen). Sker dette, maa han først have beordret en paalidelig Mand til under sit midlertidige Fravær at overtage hans Funktion.

Skibsføreren har ansvaret for at der til enhver tid holdes behørig utkik.

§ 83.(Opphevet ved lov 16 feb 1923 nr. 3.)

§§ 84-85.(Opphevet ved lov 8 juli 1949 nr. 10.)

§§ 86-91.(Opphevet ved lov 11 juli 1919 nr. 7.)

§ 92.(Opphevet ved lov 16 feb 1923 nr. 3.)

§ 93.

De i nærværende kapitel fastsatte bestemmelser gjelder hvor ikke annet uttrykkelig er bestemt så vel innenriks som utenriks fart og kan ikke fravikes ved overenskomst mellem skibsfører og mannskap.

Kongen^​1 kan utferdige nærmere forskrifter^​2 om skipenes bemanning og om hvilke kvalifikasjoner som skal kreves som vilkår for tjenestegjøring i de stillinger bemanningsforskriftene omfatter.

§ 94.

Norsk maskindrevet skip som fører passasjerer, skal i slik fart som bestemmes av Kongen eller den han bemyndiger^​1 være undergitt besiktelse og tilsyn overensstemmende med de i nærværende kapittel fastsatte bestemmelser.

Herfra unntas skip som fører et færre antall passasjerer enn 1 voksen person for hver 25 tonnasjeenheter/registertonn brutto.

Denne unntagelse gjelder dog ikke hvis skip av hvilken som helst størrelse fører mer enn 12 passasjerer.

Føres passasjerer i skip som slepes, skal såvel dette som slepebåten være undergitt besiktelse og tilsyn etter de i nærværende kapittel fastsatte bestemmelser i den utstrekning som Sjøfartsdirektoratet finner at disse bestemmelser bør anvendes.

Skip skal, når de ikke anvendes i regelmessig passasjerfart, men kun leilighetsvis fører passasjerer, ikke være underlagt dette kapittels regler. Nærmere forskrifter^​2 om kontroll med disse skip samt om hva som skal forstås med «regelmessig passasjerfart», utferdiges av Kongen eller den han bemyndiger^​1 til det.

§ 95.

Besigtelsen forlanges skriftlig av skibets reder eller fører hos tilsynet. Dette har derefter at anordne det fornødne, forat besigtelsen betimelig til mindst mulig hinder for skibets fart kan bli utført enten paa det sted, hvor skibet er beliggende, eller paa et andet sted inden dets regelmæssige rute.

§ 96.

Norsk skip som fører passasjerer, skal undergis fullstendig besiktelse før det første gang settes i fart. Senere skal det som regel besiktes en gang hvert år. Dessuten skal det besiktes, fullstendig eller delvis, når skrog, kjel eller maskindeler har gjennomgått en reparasjon som kan føre til at soliditeten blir forandret. Det samme gjelder etter skade som kan føre til slik forandring. Men Kongen^​1 eller den han bemyndiger til det, kan gjøre unntak fra forannevnte påbud i spesielle tilfeller.

Kongen^​1 bestemmer hvorvidt og i hvilken utstrekning passasjerskip skal ha vanntette skott.

§ 97.

Nærmere forskrifter om passagerskibenes bygning, utrustning og fart samt om kontrollen dermed gives av Kongen eller den, han dertil bemyndiger.^​1 I overensstemmelse med disse forskrifter skal tilsynet undersøke:

§ 98.

De i foregaaende paragraf omhandlede forskrifter skal for passagerskibe i europæisk fart eller i fart mellem Europa og fremmede verdensdele ogsaa indeholde bestemmelse om passagerantallets beregning samt de nødvendige bestemmelser til betryggelse av passagerernes velbefindende, sundhet og sikkerhet, saasom om opholdsrum, forpleining, om skibets adgang til at medta last o.s.v.

I indenriksk fart bestemmes det høieste antal passagerer, et fartøi kan medta, efter dæksflatens størrelse og farvandets beskaffenhet. I kortere ruter og paa indelukket farvand kan medtages 1 passager for hver 0,50 kvadratmeter dæksflate, og i almindelig kystfart 1 passager for hver 0,75 kvadratmeter. I begge tilfælde fradrages saadanne rum, hvorpaa passagerer ikke bekvemt kan staa eller sitte, hvorhos der blir at ta fuldt hensyn til skibets stivhet og beskaffenhet forøvrig. Dæksflaten regnes paa hoveddækket eller, om skibet har flere dæk, paa det dæk, som har den største frie overflate, heri indbefattet dækshus, bestemt til avbenyttelse av passagerer. Hvis skibet er aapent, regnes dæksflaten av dets horisontale projektion i høide med rælingen. Fører skibet gods paa dækket, sker fradrag i forhold til den plads, godset optar.

§ 99.

Naar de i foregaaende Paragrafer omhandlede Bestemmelser skal træffes, paahviler^​1 det Rederen eller Føreren eller den, der træder i disses Sted, at opgive, i hvilke Ruter og paa hvilke Farvande Fartøiet tenkes benyttet, samt forøvrigt at yde de Oplysninger og den Bistand, hvortil der maatte være Anledning.

§ 100.^​1

Findes skibet at være tjenlig til passagerfart, dets kjel og maskine at være betryggende og skibet forøvrig behørig utrustet og bemandet, utstedes certifikat herom i den form, som Kongen^​2 bestemmer. Er det i medhold av sjøloven^​3 § 432 bestemt at det for skipet skal tegnes forsikring eller stilles sikkerhet til dekning av ansvar som der nevnt, må dette være gjort før sertifikat utstedes.

Paa et iøinefaldende sted paa eller ved kjelen skal med tydelige tal anføres det største tillatte arbeidstryk.

Paa skibe i indenriksk fart skal derhos det største tillatte passagerantal være anført paa et let synlig sted paa begge sider av et dækshus eller lignende opbygning.

§ 41 a, nr. 1, første ledd og nr. 2 får tilsvarende anvendelse for passasjerskip som ifølge Sjøfartsdirektoratets bestemmelse skal ha særskilte sikkerhetssertifikater. For skip med sikkerhetssertifikat i henhold til internasjonal overenskomst som er tiltrådt av Norge, bestemmer Sjøfartsdirektoratet i hvilken utstrekning passasjersertifikat skal utstedes.

§ 101.^​1

Finder Tilsynet at maatte negte Certifikat, skal skriftlig Forklaring afgives om de Mangler som har bevirket dette.

§ 102.

Undergaar skibet saadan reparation eller lider skibet saadan skade, som i § 96, 2det led, nævnt, træder certifikatet ut av kraft.

Anmeldelse om enhver saadan reparation eller skade samt om de forandringer, som foretages med skibet efter avholdt besiktigelse, skal av føreren eller den, som træder i hans sted, tilstilles tilsynet.^​1

Blir forsikring eller sikkerhetsstillelse som er påbudt etter sjøloven^​2 § 432, ikke holdt ved like, trer sertifikatet ut av kraft i samsvar med regler gitt i medhold av nevnte paragraf.

§ 103.

Politiet har plikt til å påse at skip ikke fører flere passasjerer enn det har rett til ifølge sitt sertifikat.

§ 104.

Fører av passasjerskip kan nekte synlig beruset person adgang til skipet og kan landsette i første passende havn passasjer som viser seg beruset, opptrer anstøtelig eller tross advarsler sjenerer eller er til skade for andre ombord.

Føreren må likevel ikke landsette person som er i en slik tilstand at denne kan forventes å ville forstyrre den alminnelige ro og orden, eller som ikke uten fare for seg selv eller andre kan overlates til seg selv uten at politiet tilkalles eller det på annen betryggende måte sørges for at personen tas i forvaring eller ytes nødvendig bistand.

§ 105.

Der skal i den kolde aarstid saavidt mulig skaffes passagerer ly for natten og beskyttelse mot veiret.

Nærmere bestemmelse herom saavel som særlige bestemmelser sigtende til at betrygge passagerernes sundhet og sikkerhet i det hele kan indtages i de i § 97 omhandlede specielle forskrifter.

§ 106.^​1

Ansvaret for å overholde bestemmelser som er gitt i eller i medhold av norsk lov til sikring av skipets sjødyktighet eller til ivaretakelse av de ombordværendes sikkerhet eller tarv, påhviler skipsføreren for så vidt ikke annet følger av vedkommende lov eller bestemmelse.

Rederen eller den som handler for rederen, plikter etter Kongens^​2 bestemmelser å etablere rutiner som sikrer

Rederen eller den som handler for rederen, må ikke rettsstridig bevirke eller medvirke til at et sjøudyktig^​3 skip går til sjøs, eller at bestemmelser som er nevnt i første ledd ikke oppfylles. Han må ikke bevirke eller medvirke til at skipet brukes i strid med de offentlige tillatelser (sertifikater,^​4 bemanningsoppgaver,^​5 målebrev^​6 m.v.) som er gitt for skipets drift.

§ 107.

Denne Lov træder i Kraft fra den Tid, Kongen bestemmer.

Fra den nævnte Tid ophæves, forsaavidt de endnu er gjældende: – – –

§ 108.

Nærværende lov er ikke anvendelig på de skip, der tilhører forsvaret eller benyttes i dets tjeneste.

§ 109.

Skibsføreren skal drage Omsorg for, at et Eksemplar af nærværende Lov og af de i Henhold til samme udfærdigede Reglementer og Forskrifter forefindes ombord.^​1

§ 110.^​1

Kongen^​2 kan gi forskrifter om plikt til i sikkerhetsøyemed å samle inn om bord på flyttbar innretning som nevnt i § 1 tredje ledd nr. 2, data om innretningens egenskaper, miljødata, meteorologiske data og liknende opplysninger, og kan fastsette gebyr for å dekke statistisk bearbeiding av slike opplysninger. Plikt til å betale gebyr kan pålegges samtlige eiere av innretninger som nevnt.

§ 111.(Formål og anvendelse).

Bestemmelsene i dette kapittel har til formål å forebygge forurensning av sjø, vassdrag og luft ved utslipp av skadelige stoffer fra skip og ved dumping.

Bestemmelsene gitt i eller i medhold av dette kapittel kommer ikke til anvendelse på utslipp av skadelige stoffer som utelukkende følger av utforskning, utnyttelse og tilknyttet viderebehandling til sjøs av undersjøiske mineralforekomster.^​1

§ 112.(Definisjoner).

I denne lov betyr:

ethvert stoff eller enhver gjenstand som, tilført sjø, vassdrag eller luft, kan føre til helseskade, kan skade eller føre til ulempe for miljøet eller hindre lovlig bruk av sjø eller vassdrag.

enhver frigivelse eller tømming fra skip uansett årsak og omfatter bl.a. enhver utstrømming, fjerning, søling, lekkasje, utpumping, avgivelse eller lensing.

ethvert forsettlig utslipp av skadelige stoffer til sjø eller vassdrag, herunder å kvitte seg med skip ved å senke eller etterlate dem.

Dumping omfatter ikke utslipp av skadelige stoffer som skriver seg fra vanlig drift av skip unntatt når avfallet er tatt om bord fra et annet skip med det formål å bringe det av veien.

enhver termisk destruksjon av stoffer og gjenstander i den hensikt å kvitte seg med disse.

Forbrenning omfatter ikke forbrenning som er knyttet til eller skriver seg fra vanlig drift av skip, innretning eller utstyr ombord på disse, unntatt når stoffene eller gjenstandene er fraktet bort fra avfallskilden med det formål å bringe dem av veien.

§ 113.(Aktsomhetsplikt).

Enhver skal være aktsom og treffe rimelige tiltak for å unngå at forurensninger fra skip oppstår og for å begrense virkningene av forurensninger.

§ 114.(Forskrifter).

Til fremme av formål som nevnt i § 111 kan forvaltningsorgan som er tillagt myndighet etter § 3 gi forskrifter^​1 og treffe enkeltvedtak om:

§ 115.(Unntak).

Forbud mot utslipp^​1 eller dumping^​2 fastsatt med hjemmel i dette kapittel kommer ikke til anvendelse ved:

§ 116.(Mottakeranlegg).

Kongen^​1 kan gi forskrifter^​2 om etablering og drift av mottakeranlegg i land for stoffer som det etter forskrifter gitt i medhold av § 114 vil være forbudt å slippe ut. Kongen kan herunder pålegge den enkelte kommune, havnemyndighet, havneeier eller andre å sørge for at det finnes tilstrekkelig leveringsmuligheter for slike stoffer, og gi bestemmelser om videretransport og disponering av mottatt avfall.

Kongen kan gi forskrifter^​2 om betaling av avgift ved anløp av havn med mottakeranlegg, og betaling av gebyr for levering av skadelige stoffer^​3 i havn.

§ 117.(Tilsyn).

Forvaltningsorgan som er tillagt myndighet etter § 3 kan gi forskrifter^​1 om gjennomføringen av tilsynet. Tilsynet har krav på å få de opplysninger det anser påkrevet for å utøve sin virksomhet.^​2

For øvrig får bestemmelsene i annet kapittel tilsvarende anvendelse.

§ 118.(Tilbakehold m.v.).

Tilsynet kan beslutte at skip som:

og hvor det er skjellig grunn til mistanke om at skipet representerer en uforsvarlig risiko for skade på det marine miljø skal holdes tilbake, bortvises, flyttes, gå til havn, benytte en spesiell led, losses e.l. inntil det konstateres at skipet ikke lenger representerer en slik risiko.

§§ 24-33 får tilsvarende anvendelse på vedtak etter første ledd nr. 1-4.

§ 119.^​1(Retten til å seile under norsk flagg).

Forvaltningsorgan som er tillagt myndighet etter § 3 kan gi forskrifter^​2 og treffe enkeltvedtak om at skip som ikke har gyldig sertifikat om bord fastsatt i medhold av § 114 nr. 5 ikke får seile under norsk flagg.

§ 120.(Etterforskning).

Bestemmelsene i tredje kapittel får tilsvarende anvendelse for etterforskning av overtredelse av bestemmelser gitt i eller i medhold av dette kapittel.

§ 121.^​1(Undersøkelse av skip).

Tilsynet kan gå om bord i skip som er i norsk havn eller indre farvann, eller ved installasjon på norsk kontinentalsokkel^​2 eller i Norges økonomiske sone,^​3 for å undersøke om skipet:

Tilsynet skal så langt det er praktisk mulig gå om bord i skip som frivillig befinner seg i norsk havn eller ved installasjon på norsk kontinentalsokkel^​2 eller i norsk økonomisk sone,^​3 for å undersøke om skipet har foretatt utslipp i strid med internasjonale overenskomster tiltrådt av Norge i en annen stats indre farvann, territorialfarvann^​7 eller økonomiske sone,^​3 eller som har forårsaket eller truer med å forårsake skade der, når det foreligger anmodning om slik undersøkelse fra den berørte stat. Dette gjelder uten hensyn til hvor overtredelsen fant sted, dersom det foreligger anmodning om slik undersøkelse fra flaggstaten.

Ved skjellig grunn til mistanke om overtredelse i norsk indre farvann eller norsk territorialfarvann^​7 av forskrifter eller enkeltvedtak fastsatt i medhold av § 114 nr. 4, kan skip som befinner seg i norsk territorialfarvann^​7 stanses og bordes for undersøkelse.

Ved skjellig grunn til mistanke om overtredelse i norsk økonomisk sone^​3 av forskrifter eller enkeltvedtak fastsatt i medhold av § 114 nr. 4, kan tilsynet kreve at skip som befinner seg i norsk territorialfarvann^​7 eller norsk økonomisk sone gir opplysninger om identitet, forrige og neste anløpssted og andre relevante opplysninger som er nødvendig for å få fastslått om en overtredelse har funnet sted.

Ved skjellig grunn til mistanke om overtredelse i norsk økonomisk sone^​3 av forskrifter eller enkeltvedtak fastsatt i medhold av § 114 nr. 4, kan skip som befinner seg i norsk territorialfarvann^​7 eller norsk økonomisk sone^​3 stanses og bordes for undersøkelse, dersom informasjon som nevnt i foregående ledd ikke gis eller er mangelfull eller ikke troverdig, og overtredelsen har ført til et vesentlig utslipp som har forårsaket eller truer med å forårsake betydelig forurensning av det marine miljø.

Skip kan stanses og bordes for undersøkelse når det er skjellig grunn til mistanke om dumping eller forbrenning i strid med forskrifter eller enkeltvedtak fastsatt i medhold av § 114 nr. 8 eller nr. 9 dersom

Ved skjellig grunn til mistanke om at norsk^​8 skip har overtrådt forskrifter eller enkeltvedtak fastsatt i medhold av § 114 nr. 4, kan skipet stanses og bordes for undersøkelse uten hensyn til hvor overtredelsen har funnet sted eller hvor skipet befinner seg på håndhevingstidspunktet. Det samme gjelder ved skjellig grunn til mistanke om at norsk skip har foretatt dumping^​5 eller forbrenning^​6 i strid med forskrifter eller enkeltvedtak fastsatt i medhold av § 114 nr. 8 eller 9.

Undersøkelse av skip skal begrenses til kontroll av skipets dokumenter med mindre:

I slike tilfeller kan tilsynet inspisere skipets tank- og rørsystem, maskin- og lasterom, samt ta prøver hvor det anses nødvendig.

Undersøkelse foretatt i medhold av denne paragraf må ikke medføre unødig forsinkelse eller unødig utgift for skipet.

§ 121 a.

Norske skip^​1 plikter å etterkomme anmodninger fra andre stater om opplysninger som nevnt i § 121 fjerde ledd.

§ 122.(Midlertidige inngrep til sikring av formuestraff).

Ved overtredelse av forskrifter eller enkeltvedtak gitt i medhold av dette kapittel kan påtalemyndigheten^​1 til sikring av formuestraff beslutte skipet holdt tilbake.

Ved overtredelse av forskrifter eller enkeltvedtak gitt i medhold av § 114 nr. 1, nr. 4, nr. 5 eller nr. 8 kan påtalemyndigheten^​1 beslutte skipet oppbragt.

Beslutning om oppbringelse og tilbakehold etter første og annet ledd skal innen 24 timer bringes inn for retten, som avgjør om det skal foretas hefte etter reglene i § 123 i skipet eller om skipet skal frigis. Ender fristen på lørdag, helgedag eller dag som etter lovgivningen er likestilt med helgedag,^​2 forlenges fristen til samme klokkeslett den nærmest følgende virkedag.

§ 123.^​1(Hefte).

For å sikre betaling av bot som antas å ville bli idømt etter straffelovens^​2 § 427, samt saksomkostninger som antas å ville bli ilagt, kan retten på begjæring av påtalemyndigheten beslutte hefte i skipet for et bestemt beløp, når det er grunn til å frykte at fullbyrdelsen ellers ville bli forspilt eller i vesentlig grad vanskeliggjort. Slikt hefte kan foretas selv om skipet ikke tilhører siktede.

Når det er foretatt hefte i et skip, må det ikke forlate det sted hvor det ligger. Ligger skipet ikke i havn, skal beslutningen om hefte inneholde påbud om å gå til nærmere angitt sted.

Heftet kan avverges ved at det stilles annen tilfredsstillende sikkerhet.

Heftet faller bort når påtalemyndigheten frafaller det, eller når retten ved kjennelse beslutter det fordi grunnlaget for heftet er falt bort.

For øvrig gjelder tvangsfullbyrdelsesloven^​3 §§ 14-9 til 14-12 tilsvarende.

§ 124.(Tvangsmulkt).

Forvaltningsorgan som er tillagt myndighet etter § 3 kan ilegge tvangsmulkt for den som ikke etterkommer pålegg gitt i medhold av bestemmelsene i dette kapittel.

Ilagt tvangsmulkt kan frafalles når det finnes rimelig.

Tvangsmulktens størrelse fastsettes under hensyn til hvor viktig det er at pålegget blir gjennomført og hvilke kostnader det antas å medføre. Forvaltningsorgan som er tillagt myndighet etter § 3 kan gi nærmere forskrifter om fastsettelse og beregning av tvangsmulkt.

Pålegg om mulkt er tvangsgrunnlag for utlegg.^​1

§ 125.(Ikrafttredelse).

Dette kapittel trer i kraft fra den tid Kongen bestemmer.

Fra samme tid oppheves lov av 6. mars 1970 om vern mot oljeskader § 2 nr. a, c, d, e, f og g. Regler, pålegg og forbud som er gitt i medhold av nevnte lov samt i medhold av lov av 26. juni 1970 om vern mot vannforurensning skal fortsatt gjelde inntil de oppheves eller de endres av vedkommende myndighet.