§ 1.

Den som etter vedtak av myndighet i Danmark, Finland, Island eller Sverige skal være på institusjon eller annet særskilt oppholdssted i samsvar med vedkommende lands lovgivning om barne- og ungdomsvern, psykisk helsevern, edruskapsvern, om forsømmelige forsørgere eller løsgjengere, kan på begjæring utleveres etter reglene i denne lov.

Loven gjelder ikke avgjørelse i samband med strafforfølging, jf. arrestordreloven.

§ 2.

Utlevering kan bare skje når det vedtak begjæringen gjelder, kan fullbyrdes i den stat der vedtaket er truffet.

§ 3.

Utlevering av norsk statsborger kan bare skje dersom han er bosatt i den stat som ønsker utlevering, og vedtaket gjelder omsorg eller behandling som mest hensiktsmessig kan gis ham i vedkommende stat.

§ 4.

Begjæring om utlevering framsettes av politi- eller påtalemyndighet i den stat som ønsker utlevering, eller av annen myndighet som utpekes ved avtale med vedkommende myndighet i denne stat. Er vedkommendes oppholdssted her i riket kjent, sendes begjæringen direkte til politimesteren i det distrikt der vedkommende oppholder seg. Ellers sendes begjæringen til Riksadvokaten.

§ 5.

Politimesteren på vedkommende oppholdssted kan treffe vedtak om utlevering, såfremt han finner at vilkårene for utlevering er til stede og at det ikke foreligger noen grunn til å nekte utlevering. Fristen for å klage vedtak om utlevering inn for departementet er 3 dager.

I samband med underretning om vedtaket skal vedkommende gis opplysning om klageadgang, klagefrist, den nærmere fremgangsmåte ved klage, samt om adgangen til rettslig prøving etter § 6 og sin rett til å få oppnevnt forsvarer, jfr. § 8.

Vedtaket kan ikke uten samtykke fullbyrdes før fristene for å klage eller kreve rettslig prøving er ute. Klage eller krav om rettslig prøving etter § 6 har oppsettende virkning.

Dersom hensynet til den som kreves utlevert tilsier det, skal det oppnevnes verge.

Blir begjæring om utlevering avvist eller har vedkommende brakt saken inn for retten, skal politiet uten opphold underrette departementet.

§ 6.

Politimesteren eller departementets vedtak om utlevering kan bringes inn for tingretten til prøving av spørsmålet om lovens vilkår for utlevering foreligger. Fristen for å kreve slik rettslig prøving er 3 dager fra det tidspunkt vedkommende fikk underretning om vedtaket. Dersom vedkommende er lite å bebreide for oversittelse av fristen, kan retten likevel tillate prøving.

Om anke og om saksbehandlingen ellers gjelder straffeprosesslovens regler, dog er fristen for anke 3 dager.

§ 7.

Er det rimelig grunn til å tro at den som begjæres utlevert, vil unndra seg utleveringen ved å flykte eller å skjule seg, eller at han vil bli bortført eller skjult av andre, kan tingretten gi pålegg om at vedkommende for en tid av inntil 2 uker skal oppholde seg på et anvist sted eller om nødvendig anbringes i lukket avdeling i en egnet institusjon. Finnes ikke slik institusjon i rimelig nærhet eller kan den ikke ta imot vedkommende, kan han anbringes i varetektsfengsel. Når det er fremsatt krav om rettslig prøving av om vilkårene for utlevering foreligger eller det er klaget til departementet eller det ellers av særlige grunner er nødvendig, kan retten beslutte at tvangsmidler kan nyttes også ut over 2 uker.

Politiet kan pågripe vedkommende for å iverksette rettens kjennelse eller for å fremstille vedkommende for retten. Når det er truffet endelig vedtak om utlevering, kan politiet nytte de tvangsmidler som trengs for å gjennomføre vedtaket.

Om anke og saksbehandlingen ellers gjelder straffeprosesslovens regler.

§ 8.

Blir saken brakt inn for retten etter §§ 6 eller 7, kan retten oppnevne offentlig forsvarer for vedkommende når han selv, hans verge eller politiet ber om det. Godtgjørelse til den oppnevnte forsvarer betales av statskassen etter de bestemmelser som gjelder for betaling til offentlig forsvarer etter straffeprosessloven § 107.

I særlige tilfelle kan retten bestemme at utgiftene til forsvarer og andre saksomkostninger helt eller delvis skal dekkes av vedkommende selv.

§ 9.

Til utleveringen kan knyttes slike vilkår som det finnes grunn til. Om adgangen til å strafforfølge den utleverte og til å fullbyrde straff for forhold som er begått før utleveringen, samt til å utlevere og overlevere vedkommende videre til en tredje stat for et slikt forhold, gjelder de regler for dette som gjelder ved overlevering av personer fra Norge til en annen nordisk stat, tilsvarende.

§ 10.

Blir noen som kan utleveres etter reglene i denne lov og som må ventes å bli utlevert, etterlyst her i riket, kan det nyttes tvangsinngrep mot ham etter reglene i § 7, selv om utleveringsbegjæring ennå ikke er fremsatt.

Politiet i vedkommende stat skal straks varsles om at det er truffet vedtak om bruk av tvangsmidler etter første ledd.

Tvangsinngrepet gjelder ikke ut over fem dager regnet fra det tidspunkt vedtaket i ble truffet.

§ 11.

Den som utleveres fra en av de stater som er nevnt i § 1, til en annen av de der nevnte stater, kan uten særskilt samtykke føres over norsk statsområde.

§ 12.

Kongen kan gi nærmere forskrifter til gjennomføring av denne lov.

§ 13.

Denne lov trer i kraft fra den tid Kongen bestemmer.^​1

Kongen kan sette loven i kraft særskilt overfor enkelte av de stater som er nevnt i § 1.