➦ English version

Lov om anerkjennelse og fullbyrding av utenlandske avgjørelser om foreldreansvar m v og om tilbakelevering av barn (barnebortføringsloven)

DatoLOV-1988-07-08-72
DepartementBarne- og familiedepartementet
Sist endretLOV-2018-12-20-114
Ikrafttredelse01.04.1989, 01.05.1989
Rettet10.01.2024 (departement)
KorttittelBarnebortføringsloven

Tittelen endret ved lov 12 des 2008 nr. 85 (ikr. 1 jan 2009 iflg. res. 12 des 2008 nr. 1354). – Jf. den europeisk konvensjon 20 mai 1980 om anerkjennelse og fullbyrding av avgjørelser om foreldreansvar og om gjenopprettelse av foreldreansvar (kunngjort som konvensjon 8 juli 1988 nr. 557, men her inntatt nedenfor) og konvensjon 25 oktober 1980 om de sivile sider ved internasjonal barnebortføring (kunngjort som konvensjon 8 juli 1988 nr. 558, men her inntatt nedenfor).

Kapittel I. Virkeområde.

§ 1.

(1) Bestemmelsene i §§ 2 til 10, § 13, § 14, §§ 16 til 18 og §§ 20 til 22 gjelder i forhold til de stater som er tilsluttet Europarådkonvensjonen 20 mai 1980 om anerkjennelse og fullbyrding av avgjørelser om foreldreansvar og om gjenopprettelse av foreldreansvar. I forhold til Danmark, Finland, Island og Sverige gjelder bestemmelsene ikke så langt det gjelder særskilte bestemmelser.
(2) Bestemmelsene i §§ 2 til 5, §§ 11 til 13 og §§ 15 til 19 a og §§ 21 til 22 gjelder i forhold til de stater som er tilsluttet Haag-konvensjonen 25 oktober 1980 om de sivile sider ved internasjonal barnebortføring.
0Endret ved lov 18 des 2015 nr. 126 (ikr. 1 jan 2016 iflg. res. 18 des 2015 nr. 1625).

§ 2.

Ved gjensidighet kan Kongen bestemme at reglene i loven her om anerkjennelse og fullbyrding av avgjørelser om foreldreansvar eller tilbakelevering av barn også skal gjelde i forhold til stat som ikke er tilsluttet Europarådkonvensjonen eller Haag-konvensjonen.

§ 3.

Med avgjørelse menes i loven her dom, kjennelse, beslutning eller vedtak som er truffet av domstol eller annet offentlig organ. Det samme gjelder for avtale som er godkjent av kompetent offentlig organ.

§ 4.

Loven gjelder for barn som ikke har fylt 16 år.

§ 5.

(1) Sentralmyndigheten skal:
a.motta og formidle henvendelser etter konvensjonene
b.samarbeide med sentralmyndighetene i konvensjonstatene
c.utføre de oppgaver som konvensjonene ellers pålegger den.
(2) Sentralmyndigheten kan, uten hinder av taushetsplikt, innhente fra Folkeregisteret de opplysninger som er nødvendige for utførelsen av oppgaver etter denne loven. Sentralmyndigheten skal også ha tilgang til opplysninger i registeret til utredning og produksjon av statistikk.
(3) Kongen bestemmer hvem som skal være sentralmyndighet etter loven her.
0Endret ved lov 20 des 2018 nr. 114.

Kapittel II. Anerkjennelse og fullbyrding av avgjørelser om foreldreansvar m v etter Europarådkonvensjonen.

§ 6.

(1) En avgjørelse om foreldreansvar eller samværsrett som er truffet i en stat som er tilsluttet Europarådkonvensjonen, gjelder her i landet. Kan avgjørelsen danne grunnlag for fullbyrdelse i den stat hvor den er truffet (opphavsstaten), kan tvangsfullbyrding også gjennomføres her i landet.
(2) Foreligger det ikke noen avgjørelse som nevnt i første ledd som kan danne grunnlag for fullbyrdelse i opphavsstaten på den tid barnet ble bortført over en statsgrense, skal enhver seinere avgjørelse som er truffet i en konvensjonsstat og som erklærer bortføringen ulovlig, ha samme virkning som en avgjørelse etter første ledd.

§ 7.

Anerkjennelse og fullbyrding av avgjørelse som nevnt i § 6 skal ikke finne sted, dersom:

a.dette vil være klart uforenlig med de grunnleggende prinsipper i norsk rett om familie og barns rettsforhold
b.avgjørelsen på grunn av endrete forhold åpenbart ikke lenger er i samsvar med barnets beste. Som endrete forhold reknes blant annet den tid som har gått siden avgjørelsen ble truffet, men ikke bare endring som har skjedd i barnets oppholdssted etter den ulovlige bortføring
c.barnet på den tid saken ble reist for retten eller tatt under behandling av administrativt organ i opphavsstaten, var statsborger eller hadde bosted her i landet uten samtidig å ha noen slik tilknytning til opphavsstaten
d.barnet på den tid saken ble reist for retten eller tatt under behandling av administrativt organ i opphavsstaten, var statsborger både her i landet og i opphavsstaten og hadde sitt bosted her i landet
e.barnet ifølge loven i den stat hvor det er statsborger eller har bosted, har rett til selv å bestemme hvor det skal bo, eller
f.avgjørelsen er uforenlig med en avgjørelse som er truffet her i landet i sak som er påbegynt før søknaden om anerkjennelse eller fullbyrding ble satt fram, og avslaget er i samsvar med barnets beste. En avgjørelse som er truffet i en tredje stat og som kan fullbyrdes her i landet, likestilles med avgjørelse truffet her i landet.

§ 8.

En avgjørelse i sak etter § 6 som er truffet uten at saksøkte eller saksøktes juridiske representant var til stede, skal bare anerkjennes eller fullbyrdes når følgende vilkår er oppfylt:

a.Saksøkte har fått forkynt stevning eller tilsvarende dokument med tilstrekkelig tid til å avgi tilsvar. Det kravet gjelder likevel ikke når årsaken til manglende eller forsinket forkynning er at saksøkte har holdt sitt oppholdssted hemmelig for motparten.
b.Den myndighet som har truffet avgjørelsen, har bygd sin kompetanse enten på saksøktes bosted, på barnets foreldres siste felles bosted så lenge en av foreldrene fortsatt bor der, eller på barnets bosted.

§ 9.

(1) Behandlingen av sak om fullbyrding av en avgjørelse som nevnt i § 6 kan stanses dersom:
a.avgjørelsen blir overprøvet ved ordinært rettsmiddel i opphavsstaten
b.rettssak om foreldreansvar eller samværsrett er reist og ennå ikke avsluttet her i landet før sak er reist i opphavsstaten
c.spørsmålet om anerkjennelse eller fullbyrding av en annen avgjørelse om foreldreansvaret eller samværsretten samtidig behandles i en annen sak.
(2) Stansing besluttes ved kjennelse. Saken settes i gang igjen ved kjennelse når stansingsgrunnen ikke lenger gjør stansingen berettiget.

§ 10.

I forbindelse med anerkjennelse og tvangsfullbyrding av samværsrett, jf § 6, kan det stilles vilkår for gjennomføringen av samværsretten.

Kapittel III. Tilbakelevering av bortførte barn etter Haag-konvensjonen.

§ 11.

(1) Barn som er ulovlig bortført til eller holdt tilbake her i landet, skal leveres tilbake straks dersom barnet umiddelbart før bortføringen eller tilbakeholdelsen hadde bosted i en stat som er tilsluttet Haag-konvensjonen.
(2) Bortføring eller tilbakeholdelse er ulovlig dersom:
a.bortføringen eller tilbakeholdelsen er i strid med rett til foreldreansvar som en person, en institusjon eller annen instans har, enten i fellesskap eller alene, ifølge loven i den stat der barnet hadde sitt bosted umiddelbart før bortføringen eller tilbakeholdelsen, og
b.foreldreansvaret faktisk ble utøvd på den tid bortføringen eller tilbakeholdelsen fant sted, eller ville ha blitt utøvd dersom bortføringen eller tilbakeholdelsen ikke hadde funnet sted.

§ 12.

Tilbakelevering av barn etter § 11 kan nektes dersom:

a.det når begjæring om tilbakelevering ble framsatt for retten har gått minst ett år fra den ulovlige bortføring eller tilbakeholdelse fant sted, og barnet har funnet seg til rette i sitt nye miljø
b.det er en alvorlig risiko for at tilbakelevering vil påføre barnet fysisk eller psykisk skade, eller på annen måte sette barnet i en stilling som ikke kan godtas
c.barnet selv motsetter seg tilbakeleveringen, og det har nådd en alder og modenhetsgrad som gjør det naturlig å ta hensyn til barnets mening
d.den person, institusjon eller instans som hadde omsorgen for barnet, faktisk ikke utøvde retten til foreldreansvar på den tid da bortføringen eller tilbakeholdelsen fant sted, eller hadde samtykket i eller på et senere tidspunkt godtatt bortføringen eller tilbakeholdelsen
e.det ikke er forenlig med grunnleggende prinsipper her i landet om vernet av menneskerettighetene å beslutte tilbakelevering.
0Endret ved lover 10 jan 1992 nr. 6, 18 des 2015 nr. 126 (ikr. 1 jan 2016 iflg. res. 18 des 2015 nr. 1625).

Kapittel IV. Saksbehandlingen.

§ 13.

(1) Begjæring om fullbyrding av en avgjørelse som nevnt i § 6 settes fram for tingretten, som treffer sin avgjørelse ved kjennelse.
(2) Begjæring om tilbakelevering av barn etter § 11 settes fram for Oslo tingrett som treffer sin avgjørelse ved kjennelse. Oslo tingrett kan gjennomføre eventuelle muntlige forhandlinger i en annen rettskrets der dette vurderes hensiktsmessig.
(3) Begjæringen skal være skrevet på norsk eller engelsk eller være ledsaget av oversetting til norsk. Bilag og skriftlige bevis skal være ledsaget av norsk eller engelsk oversetting. Domstolloven § 136 første ledd annet punktum kommer tilsvarende til anvendelse.
0Endret ved lover 30 aug 2002 nr. 67 (ikr. 1 jan 2003 iflg. res. 30 aug 2002 nr. 938), 18 des 2015 nr. 126 (ikr. 1 jan 2016 iflg. res. 18 des 2015 nr. 1625).

§ 14.

Begjæring om fullbyrding av en avgjørelse som nevnt i § 6 skal være ledsaget av en kopi av avgjørelsen, og dersom det framgår at avgjørelsen er truffet under saksøktes fravær i saken, et dokument som viser om saksøkte har fått forkynt eller på annen tilbørlig måte er blitt gjort kjent med stevningen eller tilsvarende dokument. Begjæringen skal også ledsages av et dokument som viser at avgjørelsen kan tvangsfullbyrdes i opphavsstaten, og gi opplysning om hvor barnet må antas å befinne seg her i landet og forslag til hvordan foreldreansvaret bør gjenopprettes.

0Endret ved lov 17 juni 2005 nr. 90 (ikr. 1 jan 2008 iflg. res. 26 jan 2007 nr. 88) som endret ved lov 26 jan 2007 nr. 3.

§ 15.

(1) Begjæringen om tilbakelevering av barn etter § 11 skal inneholde opplysninger om søkerne, barnet og den som påstås å ha bortført eller tilbakeholdt barnet, samt barnets fødselsdato. Den skal inneholde en begrunnelse for kravet om tilbakelevering og opplysninger om hvor barnet må antas å oppholde seg her i landet.
(2) Dersom retten krever det, skal begjæring om tilbakelevering av barn etter § 11 være ledsaget av en avgjørelse eller erklæring fra kompetent myndighet i den stat der barnet hadde sitt bosted umiddelbart før bortføringen eller tilbakeholdelsen, som fastslår at bortføringen eller tilbakeholdelsen er ulovlig. Det gjelder bare dersom slik avgjørelse eller erklæring kan skaffes til veie i den staten.

§ 16.

(1) Sak om tvangsfullbyrding som nevnt i § 6 og sak om tilbakelevering av barn etter § 11 skal behandles uten opphold.
(2) Har retten ikke avgjort en begjæring om tilbakelevering etter § 11 innen seks uker etter at begjæringen ble innlevert, skal den redegjøre for årsaken til forsinkelsen dersom saksøkeren ber om det.
(3) Kjennelse i sak om tilbakelevering av barn etter § 11 kan ankes i samsvar med reglene i tvisteloven kapittel 29 og 30. Fristen for å anke kjennelsen er to uker.
0Endret ved lov 18 des 2015 nr. 126 (ikr. 1 jan 2016 iflg. res. 18 des 2015 nr. 1625).

§ 17.

(1) Før retten avgjør et krav om tvangsfullbyrding av en avgjørelse som nevnt i § 6 eller begjæring om tilbakelevering av barn etter § 11, skal et barn som er fylt 7 år, og yngre barn som er i stand til å danne seg egne synspunkter, informeres og gis anledning til å uttale seg, når dette ikke er umulig. Barnets mening skal tillegges vekt i samsvar med barnets alder og modenhet.
(2) Dommeren kan gjennomføre samtaler med barnet. Retten kan oppnevne en sakkyndig til å hjelpe seg, eller la en sakkyndig ha samtale med barnet alene. Der barnet har formidlet sin mening, bør dommeren eller den dommeren peker ut orientere barnet om utfallet av saken og hvordan meningen til barnet har blitt tatt hensyn til.
(3) Retten kan oppnevne en sakkyndig til å uttale seg om ett eller flere av de spørsmålene saken reiser.
(4) En sakkyndig oppnevnt etter annet og tredje ledd har taushetsplikt om det som kommer fram om personlige forhold i forbindelse med oppdraget. Den sakkyndige kan uten hinder av taushetsplikt gi all informasjon som er framkommet til retten.
(5) Kostnadene ved bruk av en sakkyndig dekkes av staten. En sakkyndig oppnevnt etter annet og tredje ledd skal godtgjøres etter lov 21. juli 1916 nr. 2 om vidners og sakkyndiges godtgjørelse m.v.
0Endret ved lov 18 des 2015 nr. 126 (ikr. 1 jan 2016 iflg. res. 18 des 2015 nr. 1625).

§ 18.

(1) Bestemmelsene i barneloven 8. april 1981 nr. 7 §§ 60 og 65 gjelder for saker om tvangsfullbyrding etter § 6 og tilbakelevering etter § 11. Barneloven § 65 første ledd gjelder også ved tvangsfullbyrding av samværsrett. Bestemmelsene i tvangsfullbyrdelsesloven gjelder så langt de passer for saker om tvangsfullbyrding etter § 6 og tilbakelevering etter § 11.
(2) En kjennelse om fullbyrding av avgjørelse som nevnt i § 6 eller tilbakelevering av barn etter § 11 kan begjæres tvangsfullbyrdet når kjennelsen er rettskraftig og en eventuell oppfyllelsesfrist er oversittet. Dersom det vurderes å være til barnets beste, kan retten likevel beslutte at en kjennelse kan begjæres tvangsfullbyrdet når den er forkynt og en eventuell oppfyllelsesfrist er ute.
(3) Dersom det ikke er tilrådelig at barnet er hos en av foreldrene mens sak om fullbyrding etter § 6 eller tilbakelevering etter § 11 behandles, kan retten bestemme at barnevernet skal overta omsorgen for barnet inntil saken er endelig avgjort. Beslutter retten at barnet skal være hos en av foreldrene mens sak som nevnt behandles, jf barneloven § 60, kan det settes vilkår for å utøve samværet.
0Endret ved lover 8 jan 1993 nr. 20, 20 juni 2003 nr. 40 (ikr. 1 apr 2004 iflg. res. 20 juni 2003 nr. 728), 12 des 2008 nr. 85 (ikr. 1 jan 2009 iflg. res. 12 des 2008 nr. 1354), 18 des 2015 nr. 126 (ikr. 1 jan 2016 iflg. res. 18 des 2015 nr. 1625).

Kapittel V. Ymse bestemmelser.

§ 19.

(1) Dersom det under behandlingen av en sak om foreldreansvar eller samværsrett etter barneloven 8 april 1981 nr. 7 blir brakt på det rene at barnet er begjært tilbakelevert etter § 11 i loven her, skal retten ikke treffe avgjørelse i saken før begjæringen er endelig avgjort.
(2) Får retten i sak som nevnt i (1) underretning av sentralmyndigheten om at et barn ulovlig er bortført hit til landet eller ulovlig tilbakeholdt her, uten at det er framsatt begjæring om tilbakelevering av barnet etter § 11, skal retten ikke treffe avgjørelse i saken før det er gått rimelig tid uten at begjæring er blitt framsatt.

§ 19 a.

(1) Sentralmyndigheten skal underrette barnevernstjenesten i barnets bostedskommune når et barn returneres hit til landet etter en ulovlig bortføring til eller ulovlig tilbakeholdelse i en stat som er tilsluttet Haag-konvensjonen. Underretning kan gis uten hinder av taushetsplikt.
(2) Sentralmyndigheten skal underrette barnevernstjenesten der barnet oppholder seg når et barn ulovlig er bortført hit til landet eller ulovlig er tilbakeholdt her etter Haag-konvensjonen. Underretning kan gis uten hinder av taushetsplikt.
0Tilføyd ved lov 18 des 2015 nr. 126 (ikr. 1 jan 2016 iflg. res. 18 des 2015 nr. 1625).

§ 20.

(1) Dersom et barn med bosted her i landet er bortført til utlandet eller tilbakeholdes i et annet land, kan tingretten på det sted hvor barnet sist oppholdt seg, etter begjæring fra den som har foreldreansvaret avsi kjennelse om at handlingen er ulovlig. Det samme gjelder dersom barnet er bortført eller holdt tilbake av en part som har foreldreansvar i tilfelle hvor foreldreansvaret er delt og den andre part begjærer det. Bortføring eller ulovlig tilbakeholdelse etter forrige punktum foreligger ikke dersom utenlandsoppholdet skjer med samtykke av den annen part eller det gjelder et kort opphold og det synes åpenbart at barnet vil komme tilbake som planlagt, jf barneloven § 40 første ledd.
(2) Dersom saksøktes oppholdssted er ukjent og ikke kan bringes på det rene, kan sak etter paragrafen her avgjøres selv om saksøkte ikke har fått forkynt stevning eller andre dokumenter i saken.
0Endret ved lover 30 aug 2002 nr. 67 (ikr. 1 jan 2003 iflg. res. 30 aug 2002 nr. 938), 12 des 2008 nr. 85 (ikr. 1 jan 2009 iflg. res. 12 des 2008 nr. 1354).

§ 21.

Kongen kan gi forskrift til utfylling og gjennomføring av loven. Kongen kan i forskrift også fravike bestemmelser i loven, dersom det er nødvendig for å oppfylle Norges forpliktelser etter overenskomst med fremmed stat.

§ 22.

Loven trer i kraft fra den tid​1 Kongen bestemmer. Bestemmelsene om anerkjennelse og fullbyrding av avgjørelser om foreldreansvar og samværsrett og bestemmelsene om tilbakelevering av barn kan settes i kraft fra ulike tider.

1Iflg res. 17 feb 1989 nr. 93 trådte kapitlene I, III, IV og V i kraft 1 apr 1989 og kapittel II i kraft 1 mai 1989.

Europeisk konvensjon av 20 mai 1980 om anerkjennelse og fullbyrding av avgjørelser om foreldreansvar og om gjenopprettelse av foreldreansvar.​1

1Jf. lov 8 juli 1988 nr. 73 om samtykke til ratifikasjon av bl.a. denne konvensjon, og lov 8 juli 1988 nr. 72 om anerkjennelse og fullbyrding av utenlandske avgjørelser om foreldreansvar m.v. og om tilbakelevering av barn.

De medlemstater i Europarådet som har undertegnet denne konvensjon; Som erkjenner at hensynet til barnets beste er av avgjørende betydning i Europarådets medlemstater når det gjelder vedtak om foreldreansvar; Som tar i betraktning at tiltak for å sikre anerkjennelse og fullbyrding av avgjørelser om foreldreansvar vil føre til bedre vern om barnets beste; Som anser det ønskelig, med dette mål i sikte, å understreke at foreldres rett til samvær er en naturlig oppfølging av foreldreansvaret; Som merker seg det økende antall tilfelle der barn er blitt ulovlig bortført over en statsgrense og vanskene med å finne fullgode løsninger på de problemer som dette fører til; Som ønsker å innføre egnete bestemmelser for å gjenopprette foreldreansvar som er avbrutt på vilkårlig måte; Som er overbevist om at det er ønskelig å treffe tiltak for dette formål som er tilpasset ulike behov og forhold; Som ønsker å opprette samarbeid om rettsspørsmål mellom sine myndigheter, Er enige om følgende:

Art 1.

I denne konvensjon forstås med

a.barn: en person av hvilken som helst nasjonalitet, så lenge han er under 16 år og ikke selv har rett til å bestemme hvor han skal bo ifølge loven i det land der han har sitt bosted, eller der han er statsborger, eller ifølge den interne lovgivning i mottakerstaten;
b.myndighet: juridisk eller administrativ myndighet;
c.avgjørelse om foreldreansvar: avgjørelse truffet av en myndighet, i den utstrekning avgjørelsen angår omsorgen for barnets person, herunder retten til å bestemme hvor barnet skal bo og retten til samvær med barnet;
d.ulovlig bortføring: bortføring av et barn over en statsgrense i strid med en avgjørelse om foreldreansvar for barnet, som er truffet og kan fullbyrdes i en konvensjonstat; som ulovlig bortføring anses også:
i.forsømmelse av å levere tilbake et barn over en statsgrense, når tiden for å utøve samværsrett med barnet er gått ut, eller når tiden er gått ut for et annet tilfeldig opphold i et annet område enn der foreldreansvaret utøves;
ii.bortføring som i etterhånd er erklært ulovlig som definert i artikkel 12.

Del I. Sentralmyndigheter.

Art 2.

(1) Enhver konvensjonstat skal utpeke en sentralmyndighet som skal utføre de oppgaver som er fastsatt i denne konvensjon.
(2) Føderale stater og stater med mer enn ett rettssystem skal ha adgang til å utpeke mer enn en sentralmyndighet og skal avgjøre disse myndigheters kompetanse.
(3) Generalsekretæren i Europarådet skal underrettes om alle sentralmyndigheter som utpekes i henhold til denne artikkel.

Art 3.

(1) Sentralmyndighetene i konvensjonstatene skal samarbeide med hverandre og fremme samarbeidet mellom de kompetente myndigheter i sine respektive land. De skal utføre sine oppgaver uten unødvendig opphold.
(2) For å lette gjennomføringen av denne konvensjon skal sentralmyndighetene i konvensjonstatene:
a.påse at anmodninger om opplysninger videresendes, når disse anmodningene kommer fra kompetente myndigheter og angår rettslige eller faktiske spørsmål om verserende saker;
b.etter anmodning gi hverandre opplysninger om sitt eget lands lover vedrørende foreldreansvar og endringer i disse lover;
c.holde hverandre informert om de vansker som sannsynligvis vil oppstå ved anvendelsen av konvensjonen, og så vidt mulig, fjerne hindringen for anvendelsen.

Art 4.

(1) Enhver person som har oppnådd en avgjørelse om foreldreansvar for et barn i en konvensjonstat og som ønsker å få avgjørelsen anerkjent eller fullbyrdet i en annen konvensjonstat, kan sende søknad om dette til sentralmyndigheten i enhver konvensjonstat.
(2) Søknaden skal legges ved de dokumenter som er nevnt i artikkel 13.
(3) Sentralmyndigheten i den stat der søknaden er innlevert skal, dersom den ikke er sentralmyndighet i mottakerstaten, oversende dokumentene til sentralmyndigheten i mottakerstaten direkte og uten opphold.
(4) Sentralmyndigheten i den stat der søknaden er innlevert, kan nekte å videresende den, dersom det er helt klart at de vilkår som er fastsatt i denne konvensjon, ikke er oppfylt,
(5) Sentralmyndigheten i den stat der søknaden er innlevert, skal uten opphold holde søkeren underrettet om sakens gang.

Art 5.

(1) Sentralmyndigheten i mottakerstaten skal uten opphold treffe eller la treffe alle bestemmelser som den anser formålstjenlige, om nødvendig ved å legge saken fram for statens kompetente myndigheter, for å:
a.bringe på det rene hvor barnet befinner seg;
b.unngå, særlig gjennom nødvendige førebels tiltak, at barnets eller søkerens interesser blir skadelidende;
c.sikre anerkjennelse eller fullbyrding av avgjørelsen;
d.sikre at barnet blir overlevert til søkeren når fullbyrding er oppnådd;
e.informere den myndighet som sender søknaden om de tiltak som treffes og om resultatet av disse.
(2) Dersom sentralmyndigheten i mottakerstaten har grunn til å tro at barnet befinner seg innenfor området til en annen konvensjonstat, skal den direkte og uten opphold sende dokumentene til sentralmyndigheten i den staten.
(3) Med unntak av kostnader for å få barnet heimsendt, skal alle konvensjonstater forplikte seg til ikke å kreve noen betaling for de tiltak som sentralmyndigheten i mottakerstaten treffer på søkerens vegne i henhold til paragraf (1) i denne artikkel, medreknet utgifter og kostnader til rettssak og, når dette er tilfellet, utgifter til advokathjelp.
(4) Dersom anerkjennelse eller fullbyrding nektes, og dersom sentralmyndigheten i mottakerstaten finner at den bør etterkomme søkerens anmodning om å innlede rettslige forhandlinger i mottakerstaten vedrørende sakens realitet, skal sentralmyndigheten sette alt inn på å sikre at søkeren i denne saken er representert på vilkår som ikke er dårligere enn de som gjelder for en som er bosatt i eller er statsborger i staten. For dette formål kan myndigheten særlig legge saken fram for sine kompetente myndigheter.

Art 6.

(1) Med forbehold for særskilte avtaler mellom de berørte sentralmyndigheter og for bestemmelsene i paragraf (3) i denne artikkel, skal;
a.meddelelser til sentralmyndigheten i mottakerstaten skrives på det offisielle språk eller ett av de offisielle språk i mottakerstaten eller vedlegges en oversetting til det språket;
b.sentralmyndigheten i mottakerstaten likevel godta meddelelser som er skrevet på engelsk eller fransk eller er vedlagt en oversettelse til ett av disse språk.
(2) Meddelelser fra sentralmyndigheten i mottakerstaten, herunder resultater av undersøkelser som er gjort, kan skrives på det offisielle språket eller ett av de offisielle språk i mottakerstaten eller på fransk eller engelsk.
(3) Enhver konvensjonstat kan helt eller delvis reservere​1 seg overfor bestemmelsene i paragraf (1) punkt (b) i denne artikkel. Når en konvensjonstat har tatt et slikt forbehold, kan enhver annen konvensjonstat også pårope dette forbehold overfor den staten.
1Norge har tatt forbehold om at meddelelser til sentralmyndigheten ikke kan skrives på fransk språk og heller ikke vedlegges en oversettelse til fransk.

Del II. Anerkjennelse og fullbyrding av avgjørelser og gjenopprettelse av foreldreansvar.

Art 7.

En avgjørelse om foreldreansvar som er truffet i en konvensjonstat, skal anerkjennes og skal, dersom den kan fullbyrdes i opphavstaten, fullbyrdes i alle andre konvensjonstater.

Art 8.

(1) Når en ulovlig bortføring foreligger, skal sentralmyndigheten i mottakerstaten straks treffe tiltak for å gjenopprette foreldreansvaret, dersom:
a.barnet og dets foreldre, på den tid da saken ble innledet i den stat der avgjørelsen ble truffet, eller på den tid da den ulovlige bortføringen fant sted, om dette var tidligere, var statsborgere bare i denne staten, og barnet hadde sitt bosted innenfor denne statens territorium, og
b.anmodning om gjenopprettelse er innlevert hos en sentralmyndighet innen seks måneder fra den dag da den ulovlige bortføringen fant sted.
(2) Dersom de krav som er angitt i paragraf (1) i denne artikkel ifølge mottakerstatens lov ikke kan oppfylles uten medvirkning fra en rettslig myndighet, kan ingen av de grunner for å nekte å tilbakelevere barnet som er angitt i denne konvensjon, påropes under de rettslige forhandlingene.
(3) Dersom det foreligger en avtale som er offisielt bekreftet av kompetent myndighet mellom den person som har foreldreansvaret for barnet og en annen person, som går ut på å gi den andre personen samværsrett, og dersom barnet, etter å ha blitt brakt ut av landet, ikke er blitt levert tilbake til den person som har foreldreansvaret ved utløpet av den avtalte tidsperioden, skal foreldreansvaret søkes gjenopprettet i samsvar med paragrafene (1) (b) og (2) i denne artikkel. Det samme skal gjelde dersom det foreligger en avgjørelse truffet av kompetent myndighet som gir en person som ikke har foreldreansvaret en slik rett.

Art 9.

(1) I andre tilfelle av ulovlig bortføring enn de som er nevnt i artikkel 8, kan anerkjennelse og fullbyrding, når søknad er kommet inn til en sentralmyndighet innen seks måneder fra den dag da den ulovlige bortføringen fant sted, bare nektes dersom:
a.avgjørelsen ble truffet uten at saksøkte eller dennes juridiske representant var til stede, og saksøkte ikke på korrekt måte er blitt meddelt det dokument som reiste saken, eller tilsvarende dokument, tidsnok til å ordne med sitt forsvar; en slik mangel på meddelelse kan likevel ikke legges til grunn for å nekte anerkjennelse eller fullbyrding når meddelelsen ikke har funnet sted fordi saksøkte har holdt sitt oppholdsted hemmelig for den person som har reist sak i opphavstaten;
b.avgjørelsen ble meddelt uten at saksøkte og dennes juridiske representant var til stede, og den myndighet som utferdiget avgjørelsen, ikke bygde sin kompetanse på:
i.saksøktes bosted, eller
ii.det bosted som barnets foreldre seinest hadde felles, så lenge en av foreldrene fortsatt bor der, eller
iii.barnets bosted;
c.avgjørelsen er uforenlig med en avgjørelse om foreldreansvar som kunne fullbyrdes i mottakerstaten før barnet ble bortført, såframt ikke barnet hadde sitt bosted innenfor søkerstatens territorium i minst ett år før bortføringen fant sted.
(2) Dersom det ikke er sendt søknad til en sentralmyndighet, skal bestemmelsene i paragraf (1) i denne artikkel anvendes på samme måte når det anmodes om anerkjennelse og fullbyrding innen seks måneder fra den dato da den ulovlige bortføringen fant sted.
(3) Den utenlandske avgjørelses realitet kan ikke i noe høve prøves på nytt.

Art 10.

(1) I andre tilfelle enn de som er nevnt i artiklene 8 og 9, kan anerkjennelse og fullbyrding nektes ikke bare av de grunner som er fastsatt i artikkel 9, men også av en av følgende grunner:
a.dersom det fastslås at følgene av avgjørelsen er klart uforenlige med de grunnleggende prinsipper i mottakerstatens lovgivning om familie og barn;
b.dersom det fastslås at følgene av den opprinnelige avgjørelsen åpenbart ikke lenger er i samsvar med barnets beste, grunnet endrete forhold, herunder den tid som er gått, men ikke utelukkende endringen av barnets oppholdsted etter en ulovlig bortføring;
c.dersom barnet på den tid da saken ble reist i opphavstaten:
i.var statsborger i mottakerstaten eller hadde sitt bosted der og ikke hadde noen slik tilknytning til opphavstaten:
ii.var statsborger både i opphavstaten og i mottakerstaten og hadde sitt bosted i mottakerstaten:
d.dersom avgjørelsen er uforenlig med en avgjørelse som er truffet i mottakerstaten eller med en avgjørelse som kan fullbyrdes i mottakerstaten etter å ha blitt truffet i en tredjestat, som følge av en sak som er reist før søknaden om anerkjennelse eller fullbyrding ble satt fram, og avslaget er i samsvar med barnets beste.
(2) På samme vilkår kan saker vedrørende anerkjennelse og fullbyrding utsettes av en av følgende grunner:
a.dersom den opprinnelige avgjørelsen er gjort til gjenstand for overprøving på vanlig måte;
b.dersom rettssak vedrørende foreldreansvaret for barnet pågår i mottakerstaten og denne saken ble innledet før sak ble reist i opphavstaten;
c.dersom en annen avgjørelse vedrørende foreldreansvaret for barnet er gjenstand for fullbyrding eller annen behandling som gjelder anerkjennelse av avgjørelsen.

Art 11.

(1) Avgjørelser om samværsrett og bestemmelser i avgjørelsene om foreldreansvar som gjelder samværsrett, skal anerkjennes og fullbyrdes på samme vilkår som de som gjelder for andre avgjørelser om foreldreansvar.
(2) Kompetent myndighet i mottakerstaten kan likevel fastsette vilkårene for å oppfylle og utøve samværsretten, idet det særlig tas hensyn til de forpliktelser som partene har påtatt seg i saken.
(3) Når det ikke er truffet noen avgjørelse med hensyn til samværsrett eller når anerkjennelse eller fullbyrding av avgjørelsen om foreldreansvar er nektet, kan sentralmyndigheten i mottakerstaten søke sine kompetente myndigheter om at det treffes avgjørelse om samværsrett, dersom den person som gjør krav på samværsrett, anmoder om det.

Art 12.

Dersom det, på den tid da barnet ble bortført over en statsgrense, ikke forelå noen avgjørelse om foreldreansvar som kan fullbyrdes i en konvensjonstat, skal bestemmelsene i denne konvensjon anvendes på alle seinere avgjørelser som vedrører foreldreansvaret for dette barnet og som erklærer bortføringen ulovlig, når disse avgjørelsene er truffet i en konvensjonstat etter anmodning fra en person det angår.

Del III. Framgangsmåte.

Art 13.

(1) Anmodning om anerkjennelse eller fullbyrding i en annen konvensjonstat av et vedtak om foreldreansvar skal være vedlagt:
a.et dokument som gir sentralmyndigheten i mottakerstaten fullmakt til å opptre på søkerens vegne eller til å utpeke en annen representant for dette formål;
b.en kopi av avgjørelsen som oppfyller de nødvendige vilkår for at dokumentet skal anses for autentisk;
c.når vedtaket er truffet uten at saksøkte eller dennes juridiske representant har vært til stede, et dokument som viser at saksøkte på tilbørlig måte er blitt meddelt det dokument som reiste saken eller et tilsvarende dokument;
d.i forekommende tilfelle, et dokument som viser at avgjørelsen kan fullbyrdes ifølge loven i opphavstaten;
e.om mulig, en redegjørelse om hvor barnet befinner seg eller trolig befinner seg i mottakerstaten;
f.forslag om hvordan foreldreansvaret for barnet bør gjenopprettes.
(2) Ovennevnte dokumenter skal om nødvendig vedlegges en oversetting i samsvar med bestemmelsene i artikkel 6.

Art 14.

Enhver konvensjonstat skal anvende en enkel og rask framgangsmåte når det gjelder anerkjennelse og fullbyrding av vedtak om foreldreansvar. For dette formål skal staten sikre at anmodning om fullbyrding kan gjennomføres ved en enkel søknad.

Art 15.

(1) Før vedkommende myndighet i mottakerstaten treffer en beslutning i henhold til paragraf (1)(b) i artikkel 10:
a.skal den bringe barnets mening på det rene, når dette ikke er praktisk umulig, særlig på grunn av barnets alder og modenhet; og
b.kan den kreve at andre hensiktsmessige undersøkelser blir foretatt.
(2) Kostnader for undersøkelser som er foretatt i en konvensjonstat, skal dekkes av staten der undersøkelsene ble gjort.
(3) Anmodning om undersøkelse og resultatet av disse kan sendes til den myndighet det gjelder gjennom sentralmyndighetene.

Art 16.

Ved gjennomføringen av denne konvensjon kan det ikke kreves legalisering eller liknende formaliteter.

Del IV. Forbehold.

Art 17.

(1) Enhver konvensjonstat kan, i de tilfelle som er nevnt i artiklene 8 og 9, eller i en av disse artiklene, ta forbehold​1 om å nekte anerkjennelse og fullbyrding av avgjørelser om foreldreansvar av de grunner som er fastsatt i artikkel 10 og som kan angis nærmere i forbeholdet.
(2) Anerkjennelse og fullbyrding av avgjørelser som er truffet i en konvensjonstat som har tatt forbehold i henhold til paragraf (1) i denne artikkel, kan nektes i enhver annen konvensjonstat av alle de tilleggsgrunner som er angitt i forbeholdet.
1Norge har tatt forbehold om å nekte anerkjennelse og fullbyrding av avgjørelser om foreldreansvar av de grunner som er fastsatt i artikkel 10.

Art 18.

Enhver konvensjonstat kan ta forbehold om at den ikke skal være bundet av bestemmelsene i artikkel 12. Bestemmelsene i denne konvensjon skal ikke anvendes på vedtak nevnt i artikkel 12 som er truffet i en konvensjonstat som har tatt et slikt forbehold.

Del V. Andre avtaler.

Art 19.

Denne konvensjon skal ikke være til hinder for å pårope en annen internasjonal overenskomst som gjelder mellom opphavstaten og mottakerstaten, eller en annen lov i mottakerstaten som ikke stammer fra en internasjonal overenskomst, for å oppnå anerkjennelse eller fullbyrding av en avgjørelse.

Art 20.

(1) Denne konvensjon skal ikke gjøre inngrep i de forpliktelser som en konvensjonstat måtte ha overfor en ikke-konvensjonstat i henhold til en internasjonal overenskomst om de spørsmål som er behandlet i denne konvensjon.
(2) Dersom to eller flere konvensjonstater har vedtatt likelydende lover vedrørende foreldreansvar for barn eller har etablert et særskilt system for anerkjennelse og fullbyrding av avgjørelser på dette område, eller dersom de skulle gjøre det i framtiden, skal de ha adgang til å anvende disse lover eller dette system seg i mellom istedenfor denne konvensjon eller deler av den. Når statene benytter seg av denne bestemmelsen, skal de underrette Generalsekretæren i Europarådet om sin beslutning. Alle endringer eller tilbakekallinger av denne beslutningen skal også meddeles.

Del VI. Sluttbestemmelser.

Art 21.

Denne konvensjon er åpen for undertegning av medlemstatene i Europarådet. Den skal ratifiseres, vedtas eller godkjennes. Ratifikasjons-, vedtakelses- eller godkjenningsdokumentet skal deponeres hos Generalsekretæren i Europarådet.

Art 22.

(1) Denne konvensjon trer i kraft den første dagen i den måned som følger etter utgangen av en periode på tre måneder fra den dag da tre medlemstater i Europarådet har samtykt i å være bundet av konvensjonen i samsvar med bestemmelsene i artikkel 21.
(2) Når det gjelder andre medlemstater som seinere gir sitt samtykke til å være bundet av konvensjonen, trer den i kraft den første dagen i den måned som følger etter utgangen av en periode på tre måneder fra datoen for deponering av ratifikasjons-, vedtakelses- eller godkjenningsdokumentet.

Art 23.

(1) Etter at denne konvensjon har trådt i kraft, kan Ministerrådet i Europarådet innby en stat som ikke er medlem av Europarådet til å tiltre konvensjonene gjennom et vedtak som skal treffes med den majoritet som er angitt i artikkel 20 d i Statuttene og ved enstemmighet hos de representanter for de konvensjonstater som har rett til å sitte i Ministerrådet.
(2) Når det gjelder en stat som tiltrer konvensjonen, trer konvensjonen i kraft den første dagen i den måned som følger etter utgangen av en periode på tre måneder fra datoen for deponering av tiltredingsdokumentet hos Generalsekretæren i Europarådet.

Art 24.

(1) Enhver stat kan, samtidig med undertegning eller når den deponerer sitt ratifikasjons-, vedtakelses-, godkjennings-, eller tiltredingsdokument, angi på hvilket territorium eller hvilke territorier denne konvensjon skal anvendes.
(2) Enhver stat kan på ethvert seinere tidspunkt, ved erklæring til Generalsekretæren i Europarådet, utvide anvendelsen av denne konvensjon til andre territorier som angis i erklæring. Når det gjelder dette territoriet trer konvensjonen i kraft den første dagen i den måned som følger etter utgangen av en periode på tre måneder fra den dag da Generalsekretæren mottok erklæringen.
(3) Enhver erklæring som er gitt i henhold til de to foregående paragrafer, kan trekkes tilbake ved melding til Generalsekretæren når det gjelder ethvert territorium som er angitt i erklæringen. Tilbaketrekkingen trer i kraft den første dagen i den måned som følger etter utgangen av en periode på seks måneder fra den dag da Generalsekretæren mottok meldingen.

Art 25.

(1) En stat som består av to eller flere territoriale enheter med ulike rettssystemer i spørsmål vedrørende foreldreansvar for barn og anerkjennelse og fullbyrding av avgjørelser om foreldreansvar, kan samtidig med undertegningen eller når staten deponerer sitt ratifikasjons-, vedtakelses-, godkjennings-, eller tiltredingsdokument, erklære at denne konvensjon skal anvendes på alle disse territoriale enheter eller på en eller flere av dem.
(2) Staten kan, på ethvert seinere tidspunkt, ved erklæring til Generalsekretæren i Europarådet utvide anvendelsen av denne konvensjon til enhver annen territorial enhet som angis i erklæringen. Når det gjelder en slik territorial enhet, trer konvensjonen i kraft den første dagen i den måned som følger etter utgangen av en periode på tre måneder fra den dag da Generalsekretæren mottok erklæringen.
(3) En erklæring som er avgitt i henhold til de to foregående paragrafer, kan trekkes tilbake ved melding til Generalsekretæren når det gjelder enhver territorial enhet som er angitt i erklæringen. Tilbaketrekkingen trer i kraft den første dagen i den måned som følger etter utgangen av en periode på seks måneder fra den dag da Generalsekretæren mottok meldingen.

Art 26.

(1) Når det gjelder stater som i spørsmål vedrørende foreldreansvar for barn har to eller flere rettssystemer med hensyn til territorial anvendelse, skal:
a.henvisning til loven om en persons bosted eller statsborgerskap forstås som henvisning til det rettssystem som er fastsatt ved gjeldende regler i staten, eller, dersom det ikke eksisterer slike regler, til det system som den person det gjelder, har sterkest tilknytning til;
b.henvisning til opphavstaten eller mottakerstaten forstås, alt etter tilhøva, som henvisning til den territoriale enhet der vedtaket ble truffet, eller til den territoriale enhet der det ble anmodet om anerkjennelse eller fullbyrding av vedtaket eller om gjenoppretting av foreldreansvar.
(2) Paragraf (1) punkt (a) i denne artikkel skal likeledes anvendes med de nødvendige endringer, i forhold til stater som i spørsmål vedrørende foreldreansvar for barn har to eller flere rettssystemer med hensyn til anvendelse på personer.

Art 27.

(1) Enhver stat kan, samtidig med undertegning eller når den deponerer sitt ratifikasjons-, vedtakelses-, godkjennings-, eller tiltredingsdokument, erklære at den benytter seg av ett eller flere av de forbehold som er nevnt i artikkel 6 paragraf (3), i artikkel 17 og i artikkel 18 i denne konvensjon. Ingen andre forbehold kan tas.
(2) Enhver konvensjonstat som har tatt forbehold i henhold til foregående paragraf, kan trekke dette helt eller delvis tilbake ved melding til Generalsekretæren i Europarådet. Tilbaketrekkingen trer i kraft fra den dag Generalsekretæren mottok meldingen.

Art 28.

Etter utgangen av det tredje året som følger etter den dag da denne konvensjon trådte i kraft, skal Generalsekretæren i Europarådet på eget initiativ, når som helst etter dette tidspunkt, innby de representanter for sentralmyndighetene som er utpekt av konvensjonstatene, til å møte for å studere og å lette anvendelsen av konvensjonen. Enhver medlemstat i Europarådet som ikke er part i konvensjonen, kan representeres ved observatør. Det skal fra hvert av disse møtene utarbeides en rapport som skal sendes Ministerrådet i Europarådet til orientering.

Art 29.

(1) En part kan si opp denne konvensjonen når som helst ved melding til Generalsekretæren i Europarådet.
(2) Oppsiing trer i kraft den første dagen i den måned som følger etter utgangen av en periode på seks måneder fra den dag da Generalsekretæren mottok meldingen.

Art 30.

(1) Generalsekretæren i Europarådet skal underrette medlemstatene i Europarådet og alle stater som har sluttet seg til denne konvensjon om:
a.undertegning:
b.deponering av ratifikasjons-, vedtakelses-, godkjennings- og tiltredingsdokumenter;
c.dato for ikrafttreden av konvensjonen i samsvar med artiklene 22, 23, 24 og 25;
d.andre dokumenter, meldinger eller underretninger som gjelder konvensjonen.
(2) Til bekreftelse av foranstående har de undertegnete med behørig fullmakt undertegnet denne konvensjon.

Utferdiget i Luxembourg 20 mai 1980 på fransk og engelsk, idet de to tekstene har samme gyldighet, i ett eksemplar – – –

Konvensjon av 25 oktober 1980 om de sivile sider ved internasjonal barnebortføring.​1

1Jf. lov 8 juli 1988 nr. 73 om samtykke til ratifikasjon av bl.a. denne konvensjon, og lov 8 juli 1988 nr. 72 om anerkjennelse og fullbyrding av utenlandske avgjørelser om foreldreansvar m.v. og om tilbakelevering av barn.

De stater som har undertegnet denne konvensjon; Som er av den faste overbevisning at barnets beste er av største betydning i spørsmål vedrørende foreldreansvar for barnet; Som ønsker å beskytte barnet på internasjonalt nivå mot skadelige virkninger av ulovlig bortføring eller tilbakeholdelse og å fastsette framgangsmåter for å sikre at barnet umiddelbart blir brakt tilbake til den stat der det har sitt bosted, samt å sikre vern av samværsretten; Har besluttet å inngå en konvensjon for dette formål, og er enige om følgende bestemmelser:

Kapittel I. Konvensjonens virkeområde.

Art 1.

Formålet med denne konvensjon er –

a.å sikre umiddelbar tilbakelevering av barn som er ulovlig bortført til eller ulovlig holdt tilbake i en konvensjonstat; og
b.å sørge for at rett til foreldreansvar og rett til samvær i en konvensjonstat effektivt respekteres i andre konvensjonstater.

Art 2.

Konvensjonstatene skal treffe alle nødvendige tiltak for å sikre at formålet med denne konvensjon blir oppfylt innenfor sine territorier. I denne hensikt skal de anvende de framgangsmåter som tar kortest tid.

Art 3.

(1) Bortføring eller tilbakeholdelse av et barn skal anses som ulovlig når:
a.den er i strid med en rett til foreldreansvar som er tilkjent en person, en institusjon eller en annen instans, enten i fellesskap eller alene, ifølge loven i den stat der barnet hadde sitt bosted umiddelbart før bortføringen eller tilbakeholdelsen; og;
b.denne rett faktisk ble utøvd, i fellesskap eller alene, på det tidspunkt da bortføringen eller tilbakeholdelsen fant sted, eller ville ha blitt utøvd dersom ikke bortføringen eller tilbakeholdelsen hadde funnet sted.
(2) Retten til foreldreansvar som nevnt i bokstav (a) kan i første rekke være et resultat av lovgivning eller av et juridisk eller administrativt vedtak, men også av en overenskomst med rettslig gyldighet i henhold til loven i den staten.

Art 4.

Konvensjonen skal anvendes på alle barn som hadde sitt bosted i en konvensjonstat umiddelbart før retten til foreldreansvar eller samvær ble krenket. Konvensjonen skal ikke lenger anvendes når barnet har fylt 16 år.

Art 5.

I denne konvensjon skal:

a.«rett til foreldreansvar» omfatte retten til omsorg for barnets person og særlig retten til å bestemme hvor barnet skal bo;
b.«samværsrett» omfatte retten til å bringe barnet til et annet sted enn der hvor barnet har sitt bosted for en begrenset tidsperiode.

Kapittel II. Sentralmyndigheter.

Art 6.

(1) Enhver konvensjonstat skal utpeke en sentralmyndighet som skal gis i oppdrag å oppfylle de forpliktelser denne konvensjon pålegger slike sentralmyndigheter.
(2) Føderale stater, stater med mer enn ett rettssystem eller stater med autonom territorial organisering skal ha adgang til å utpeke mer enn en sentralmyndighet og til å spesifisere disse myndigheters territoriale fullmakter. Stater som har benyttet seg av denne adgang, skal utpeke den sentralmyndighet som skal ta i mot søknader for videreforsending til den kompetente sentralmyndighet i den staten.

Art 7.

(1) Sentralmyndighetene skal samarbeide med hverandre og fremme samarbeidet mellom de kompetente myndigheter i sine respektive stater for å sikre at barn umiddelbart blir levert tilbake og for å nå de øvrige mål som er satt i denne konvensjon.
(2) De skal særlig, enten direkte eller ved hjelp av mellommann, treffe alle nødvendige tiltak:
a.for å finne ut hvor et barn befinner seg som er blitt ulovlig bortført eller holdt tilbake;
b.for å hindre ved midlertidige forholdsregler at barnet kommer ytterligere til skade eller at berørte parter blir skadelidende;
c.for å sikre at barnet leveres tilbake frivillig eller for å få i stand en minnelig løsning;
d.for å utveksle opplysninger om barnets sosiale bakgrunn, dersom dette er ønskelig;
e.for å skaffe til veie generelle opplysninger om den lovgivning i egen stat som vedrører anvendelsen av konvensjonen;
f.for å innlede rettslige eller administrative forhandlinger, eller for å fremme at slike forhandlinger kommer i stand, i den hensikt å få barnet tilbakelevert og, om nødvendig, å organisere eller sikre reell utøving av samværsretten;
g.for, om nødvendig, å sørge for at det oppnås, eller for å gjøre det lettere å oppnå, juridisk hjelp og rådgivning, herunder medvirkning av advokat;
h.for å sikre, ved de administrative forholdsregler som måtte være nødvendige og hensiktsmessige, at barnet leveres trygt tilbake;
i.for å holde hverandre underrettet om hvordan konvensjonen virker og, så langt mulig, for å fjerne hindringer for anvendelsen av konvensjonen.

Kapittel III. Tilbakelevering av barn.

Art 8.

(1) En person, en institusjon eller en instans som hevder at et barn er bortført eller holdt tilbake i strid med retten til foreldreansvar, kan søke enten sentralmyndigheten i den stat der barnet har sitt bosted eller sentralmyndigheten i enhver annen konvensjonstat om bistand for å sikre at barnet blir levert tilbake.
(2) Søknaden skal inneholde:
a.opplysninger om søkerens og barnets identitet og om den persons identitet som påstås å ha bortført eller holdt tilbake barnet;
b.barnets fødselsdato, dersom denne er tilgjengelig;
c.de grunner som søkeren påroper for å få tilbake barnet;
d.alle tilgjengelige opplysninger om hvor barnet befinner seg og om identiteten til den person som barnet antas å befinne seg hos.
(3) Søknaden kan kompletteres med eller vedlegges:
e.en bekreftet kopi av alle relevante vedtak eller avtaler;
f.en attest eller erklæring, bekreftet av en sentralmyndighet eller annen kompetent myndighet i den stat der barnet har sitt bosted eller av en kompetent person, vedrørende statens lover på området;
g.alle andre relevante dokumenter.

Art 9.

Dersom den sentralmyndighet som har mottatt en søknad som nevnt i artikkel 8, har grunn til å tro at barnet befinner seg i en annen konvensjonstat, skal den direkte og uten opphold sende søknaden til sentralmyndigheten i denne konvensjonstat og underrette sentralmyndigheten i søkerstaten eller eventuelt søkeren om dette.

Art 10.

Sentralmyndigheten i den stat der barnet befinner seg, skal treffe eller la treffe alle tiltak som er egnet til å få barnet levert tilbake frivillig.

Art 11.

(1) De juridiske eller administrative myndigheter i konvensjonstatene skal foreta raskest mulig saksbehandling for å få barn levert tilbake.
(2) Dersom den juridiske eller administrative myndighet det gjelder ikke har truffet noen beslutning når det er gått seks uker fra den dato da saken ble innledet, har søkeren eller sentralmyndigheten i mottakerstaten, på eget initiativ eller etter anmodning fra sentralmyndigheten i søkerstaten, rett til å kreve en forklaring på årsakene til forsinkelsen. Dersom sentralmyndigheten i mottakerstaten mottar et svar, skal denne myndighet sende svaret til sentralmyndigheten i søkerstaten eller eventuelt til søkeren.

Art 12.

(1) Dersom et barn er ulovlig bortført eller holdt tilbake som definert i artikkel 3, og dersom det, på den tid da saken ble innledet hos den juridiske eller administrative myndighet i den konvensjonstat der barnet befinner seg, er gått mindre enn ett år fra den dag da bortføringen eller tilbakeholdelsen fant sted, skal vedkommende myndighet påby at barnet leveres tilbake straks.
(2) Også i de tilfeller der saker er innledet etter utgangen at den ettårsperiode som er nevnt i foregående paragraf, skal den juridiske eller administrative myndighet påby at barnet blir levert tilbake, med mindre det er godtgjort at barnet har funnet seg til rette i sitt nye miljø.
(3) Dersom den juridiske eller administrative myndighet i mottakerstaten har grunn til å tro at barnet er blitt brakt til en annen stat, kan den stanse saken eller avvise søknaden om tilbakelevering av barnet.

Art 13.

(1) Uansett bestemmelsene i foregående artikkel plikter ikke den juridiske eller administrative myndighet i mottakerstaten å påby tilbakelevering av barnet dersom den person, institusjon eller instans som motsetter seg tilbakelevering, påviser at:
a.den person, institusjon eller instans som hadde omsorgen for barnets person, faktisk ikke utøvde retten til foreldreansvar på den tid da bortføringen eller tilbakeholdelsen fant sted, eller hadde samtykt i eller på et seinere tidspunkt godtatt bortføringen eller tilbakeholdelsen; eller
b.det er en alvorlig risiko for at tilbakelevering vil påføre barnet fysisk eller psykisk skade, eller på annen måte sette barnet i en situasjon som ikke kan godtas.
(2) Den juridiske eller administrative myndighet kan også nekte å påby tilbakelevering av barnet dersom den finner at barnet motsetter seg tilbakelevering og barnet har nådd en alder og modenhetsgrad som gjør det naturlig å ta hensyn til barnets mening.
(3) Når de juridiske eller administrative myndigheter vurderer de forhold som er nevnt i denne artikkel, skal de ta hensyn til de opplysninger om barnets sosiale bakgrunn som skaffes til veie av sentralmyndigheten eller annen kompetent myndighet i staten der barnet har sitt bosted.

Art 14.

Når de juridiske eller administrative myndigheter i mottakerstaten foretar utredninger om hvorvidt det foreligger er ulovlig bortføring eller tilbakeholdelse som definert i artikkel 3, kan det tas direkte hensyn til loven og juridiske eller administrative avgjørelser, om disse er formelt godkjent eller ikke, i den stat der barnet har sitt bosted, uten å nytte de særskilte framgangsmåter som ellers skulle ha vært anvendt for å føre bevis for den loven eller for anerkjennelse av utenlandske vedtak.

Art 15.

Før de juridiske eller administrative myndigheter i en konvensjonstat påbyr tilbakelevering av et barn, kan de kreve at søkeren skaffer til veie et vedtak eller annen erklæring fra myndighetene i den stat der barnet har sitt bosted, hvor det fastslås at bortføringen eller tilbakeholdelsen var ulovlig som definert i artikkel 3 i konvensjonen, i den utstrekning et slikt vedtak eller en slik erklæring kan skaffes i den staten. Sentralmyndighetene i konvensjonstatene skal så langt mulig bistå søkeren i å skaffe til veie et slikt vedtak eller en slik erklæring.

Art 16.

Når de juridiske eller administrative myndigheter i den konvensjonstat som barnet er bortført til eller holdt tilbake i, mottar underretning om at det foreligger en ulovlig bortføring eller tilbakeholdelse av et barn etter artikkel 3, skal de ikke treffe beslutning om realiteten vedrørende foreldreansvar før det er fastslått at vilkårene for tilbakelevering i henhold til denne konvensjon ikke er til stede, eller før det er gått en rimelig tidsperiode uten at søknaden er mottatt i henhold til denne konvensjon.

Art 17.

Alene det faktum at en avgjørelse om foreldreansvar er truffet eller er berettiget til anerkjennelse i mottakerstaten skal ikke være grunnlag for å nekte å levere barnet tilbake innenfor rammen av denne konvensjon, men de juridiske eller administrative myndigheter i mottakerstaten kan ta hensyn til grunnene for avgjørelsen når konvensjonen anvendes.

Art 18.

Bestemmelsene i dette kapittel skal ikke begrense en juridisk eller administrativ myndighets fullmakt til når som helst å påby at barnet leveres tilbake.

Art 19.

Et vedtak om tilbakelevering av barnet innenfor rammen av denne konvensjon skal ikke tolkes som en avgjørelse av realiteten i spørsmålet om retten til foreldreansvar.

Art 20.

Tilbakelevering av barn i samsvar med bestemmelsene i artikkel 12 kan nektes dersom det ikke ville være tillatt etter de grunnleggende prinsipper i mottakerstaten om vernet av menneskerettigheter og de grunnleggende friheter.

Kapittel IV. Samværsrett.

Art 21.

(1) En søknad om å få organisert samværsretten eller sikret at samværsretten faktisk kan utøves, kan sendes sentralmyndigheten i en konvensjonstat på samme måte som en søknad om tilbakelevering av et barn.
(2) Sentralmyndighetene er bundet av de forpliktelser om samarbeid som er nevnt i artikkel 7 med sikte på å oppnå at samværsretten kan utøves under rolige forhold og at de vilkår blir oppfylt som er satt for å utøve samværsretten. Sentralmyndighetene skal treffe tiltak for å fjerne, så vidt mulig, alle hindringer for å utøve samværsretten.
(3) Sentralmyndighetene kan, enten direkte eller ved mellommenn, ta initiativet til eller bistå ved innledningen av rettssaker med sikte på å organisere eller sikre samværsretten og vilkårene for å utøve denne.

Kapittel V. Alminnelige bestemmelser.

Art 22.

Ingen sikkerhet, pant eller depositum, samme hva det kalles, skal kunne kreves for å garantere betaling av kostnader og utgifter i forbindelse med juridiske eller administrative forhandlinger innenfor rammen av denne konvensjon.

Art 23.

Ingen legalisering eller liknende formalitet skal kunne kreves i sammenheng med denne konvensjon.

Art 24.

(1) Alle søknader, meldinger eller øvrige dokumenter skal sendes til sentralmyndigheten i mottakerstaten på originalspråket og vedlegges en oversetting til det offisielle språk eller ett av de offisielle språk i mottakerstaten, eller dersom dette vanskelig lar seg gjøre, en oversetting til fransk eller engelsk.
(2) En konvensjonstat kan likevel, ved å ta forbehold​1 i samsvar med artikkel 42, motsette seg at enten fransk eller engelsk, men ikke begge språk, blir brukt i søknader, meldinger eller andre dokumenter som sendes til statens sentralmyndighet.
1Norge har tatt forbehold mot at fransk språk blir brukt i søknader, meldinger eller andre dokumenter som sendes til sentralmyndigheten.

Art 25.

Statsborgere i en konvensjonstat og personer bosatt i en konvensjonstat skal ha rett til juridisk hjelp og rådgivning i en annen konvensjonstat i saker som angår anvendelsen av denne konvensjon, på samme vilkår som om de selv var statsborgere i og bosatt i denne staten.

Art 26.

(1) Enhver sentralmyndighet skal bære sine egne utgifter ved anvendelsen av denne konvensjon.
(2) Sentralmyndigheter og andre offentlige organer i konvensjonstatene skal ikke innkreve noen avgift i forbindelse med søknader som sendes inn i henhold til denne konvensjon. De skal framfor alt ikke kreve betaling av søkeren for kostnader og utgifter til rettsforhandlinger eller eventuelt for kostnader til juridisk rådgiver. De kan likevel kreve betaling for utgifter som har oppstått eller ventes å oppstå i forbindelse med selve tilbakeleveringen av barnet.
(3) En konvensjonstat kan likevel ved å ta forbehold​1 som fastsatt i artikkel 42, erklære at den ikke er forpliktet til å bære de kostnader som er nevnt i foregående paragraf og som er knyttet til medvirkning og advokat eller juridisk rådgiver eller til rettsforhandlinger, unntatt når disse kostnader kan dekkes ved statens ordning med fri rettshjelp.
(4) Når en juridisk eller administrativ myndighet påbyr å tilbakelevere et barn eller treffer en beslutning om samværsrett innenfor rammen av denne konvensjon, kan myndigheten, når det er grunn til det pålegge den person som har bortført eller holdt tilbake barnet eller som har hindret utøvingen av samværsrett, å betale alle nødvendige utgifter som har oppstått for søkeren eller på søkerens vegne, herunder reisekostnader, kostnader til søkerens juridiske representant og kostnader i forbindelse med tilbakelevering av barnet, samt kostnader som er oppstått eller utbetalinger som er foretatt for å finne barnet.
1Norge har tatt forbehold om at Norge ikke er forpliktet til å betale kostnader til rettsforhandlinger eller juridisk rådgiver ved behandling av søknader etter konvensjonen, med mindre disse kostnadene kan kreves dekket etter reglene om fri rettshjelp, jf lov 13 juni 1980 nr. 35.

Art 27.

Dersom det er åpenbart at de vilkår som er satt i denne konvensjon, ikke er fylt eller at søknaden ikke er velgrunnet, skal en sentralmyndighet ikke plikte å ta i mot søknaden. I et slikt tilfelle skal sentralmyndigheten omgående underrette søkeren eller, om det er aktuelt, den sentralmyndighet som har oversendt søknaden, om grunnen for dette.

Art 28.

En sentralmyndighet kan kreve at søknaden vedlegges en skriftlig fullmakt som gir myndigheten rett til å opptre på søkerens vegne eller til å utpeke en representant som har rett til å opptre på søkerens vegne.

Art 29.

Denne konvensjon skal ikke være til hinder for at en person, institusjon eller instans, som påstår at det har forekommet en krenkelse av retten til foreldreansvar eller samvær som definert i artiklene 3 og 21, kan henvende seg direkte til de juridiske eller administrative myndigheter i en konvensjonstat, uansett om bestemmelsene i denne konvensjon anvendes eller ikke.

Art 30.

Enhver søknad som leveres inn til en sentralmyndighet eller direkte til de juridiske eller administrative myndigheter i en konvensjonstat i samsvar med bestemmelsene i denne konvensjon, samt alle dokumenter eller opplysninger som vedlegges søknaden eller skaffes til veie av en sentralmyndighet, skal være tillatt å bruke ved domstolene eller hos de administrative myndigheter i konvensjonstatene.

Art 31.

Når det gjelder stater som i spørsmål om foreldreansvar for barn har to eller flere rettssystemer som anvendes innenfor forskjellige territoriale enheter, skal:

a.enhver henvisning til bosted i den staten anses som bosted innenfor en territorial enhet i den staten;
b.enhver henvisning til loven til bostedstaten anses som loven i den territoriale enhet der barnet har sitt bosted i den staten.

Art 32.

Når det gjelder stater som i spørsmål om foreldreansvar for barn har to eller flere rettssystemer som anvendes overfor ulike kategorier av personer, skal enhver henvisning til loven i den staten anses som det rettssystem som er angitt i den statens lov.

Art 33.

En stat der forskjellige territoriale enheter har sine egne lover om foreldreansvar for barn, skal ikke være forpliktet til å anvende denne konvensjon dersom en stat med et enhetlig rettssystem ikke ville være forpliktet til det.

Art 34.

Denne konvensjon går innenfor sitt virkeområde foran Konvensjon 5 oktober 1961 om myndigheters kompetanse og lov som skal anvendes i spørsmål om beskyttelse av mindreårige, når det gjelder stater som er bundet av begge konvensjonene. For øvrig skal denne konvensjon ikke være til hinder for å anvende en annen internasjonal avtale som både opphavstaten og mottakerstaten er bundet av, eller en annen lov i mottakerstaten, i den hensikt å få tilbakelevert et barn som er ulovlig bortført eller holdt tilbake eller å få organisert samværsretten.

Art 35.

(1) Denne konvensjon skal anvendes mellom konvensjonstater bare når det er tale om ulovlige bortføringer eller tilbakeholdelser som har funnet sted etter at konvensjonen trådte i kraft i disse stater.
(2) Dersom det er avgitt erklæring i henhold til artikkel 39 eller 40, skal henvisningen i foregående paragraf til en konvensjonstat forstås som henvisning til den territoriale enhet eller de territoriale enheter som denne konvensjon skal anvendes på.

Art 36.

Ikke noe i denne konvensjon skal hindre to eller flere konvensjonstater å avtale seg i mellom, i den hensikt å begrense de restriksjoner som tilbakelevering av barn kan være underlagt, å fravike de bestemmelser i denne konvensjon som kan medføre slike restriksjoner.

Kapittel VI. Sluttbestemmelser.

Art 37.

(1) Konvensjonen er åpen for undertegning av stater som var medlemmer av Haag-konferansen om internasjonal privatrett på den tid da den fjortende sesjon ble holdt.
(2) Den skal ratifiseres vedtas eller godkjennes og ratifikasjons-, vedtagelses- eller godkjenningsdokumentene skal deponeres i utenriksdepartementet i kongeriket Nederland.

Art 38.

(1) Enhver annen stat kan tiltre konvensjonen.
(2) Tiltredingsdokumentet skal deponeres i utenriksdepartementet i kongeriket Nederland.
(3) Når det gjelder en stat som tiltrer, trer konvensjon i kraft den første dagen i den tredje kalendermåned etter deponering av tiltredingsdokumentet.
(4) Tiltredingen har gyldighet bare i forholdet mellom den stat som har tiltrådt og de konvensjonstater som har erklært at de godkjenner tiltredingen. En slik erklæring må også avgis av alle medlemstater som ratifiserer, vedtar eller godkjenner konvensjonen etter tiltredingen. Erklæringen skal deponeres i utenriksdepartementet i kongeriket Nederland; departementet skal gjennom diplomatiske kanaler sende en bekreftet kopi til alle konvensjonstater.
(5) Konvensjonen trer i kraft mellom en stat som tiltrer og en stat som har erklært at den godkjenner tiltredingen, den første dagen i den tredje kalendermåned etter deponering av erklæringen om godkjenning.

Art 39.

(1) Enhver stat kan ved tiden for undertegning, ratifikasjon, vedtakelse, godkjenning eller tiltreding erklære at konvensjonens anvendelse skal utvides til alle territorier som staten representerer på internasjonalt nivå, eller til ett eller flere av dem. Erklæringen trer i kraft samtidig som konvensjonen trer i kraft for den stat det gjelder.
(2) En slik erklæring, og også enhver senere utviding, skal meddeles utenriksdepartementet i kongeriket Nederland.

Art 40.

(1) En konvensjonstat som består av to eller flere territoriale enheter med ulike rettssystem i spørsmål som behandles i denne konvensjon kan, ved undertegningen, ratifikasjonen, vedtakelsen, godkjenningen eller tiltredingen, erklære at denne konvensjon skal anvendes på alle statens territoriale enheter eller bare på en eller flere av dem, og kan når som helst endre denne erklæring ved å avgi en ny erklæring.
(2) Alle slike erklæringer skal meddeles utenriksdepartementet i kongeriket Nederland og skal angi uttrykkelig de territoriale enheter der konvensjonen skal anvendes.

Art 41.

Dersom en konvensjonstat har en styringsform der den utøvede, dømmende og lovgivende makt er fordelt mellom sentralmyndigheter og andre myndigheter i den staten, skal en undertegning, ratifikasjon, vedtakelse eller godkjenning av denne konvensjonen, eller en tiltreding til den, eller en erklæring i henhold til artikkel 40, ikke medføre noen endring av den interne maktfordelingen i staten.

Art 42.

(1) Enhver konvensjonstat kan, seinest ved tiden for ratifikasjon, vedtakelse, godkjenning eller tiltreding, eller når det avgis erklæring i henhold til artikkel 39 eller 40, ta enten ett eller begge forbehold som er nevnt i artikkel 24 og artikkel 26 paragraf (3). Ikke noe annet forbehold skal være tillatt.
(2) Enhver stat kan når som helst trekke tilbake et forbehold. Tilbaketrekkingen skal meddeles utenriksdepartementet i kongeriket Nederland.
(3) Forbeholdet opphører å gjelde den første dagen i den tredje kalendermåned etter at den meddelelse er avgitt som er nevnt i foregående ledd.

Art 43.

(1) Konvensjonen trer i kraft den første dagen i den tredje kalendermåned etter den dag da det tredje ratifikasjons-, vedtakelses-, godkjennings- eller tiltredingsdokumenter ble deponert i henhold til artiklene 37 og 38.
(2) Deretter trer konvensjonen i kraft:
1.når det gjelder enhver stat som ratifiserer, vedtar, godkjenner eller tiltrer konvensjonen på et seinere tidspunkt, den første dagen i den tredje kalendermåned etter den dag da statens ratifikasjons-, vedtakelses-, godkjennings- eller tiltredingsdokument ble deponert;
2.når det gjelder territorier eller territoriale enheter som konvensjonens anvendelse er utvidet til i henhold til artikkel 39 eller 40, den første dagen i den tredje kalendermåned etter at den meddelelse er avgitt som er nevnt i disse artiklene.

Art 44.

(1) Konvensjonen skal gjelde i fem år fra den dato den trer i kraft i samsvar med artikkel 43 paragraf (1). Dette gjelder også for de stater som seinere har ratifisert, vedtatt, godkjent eller tiltrådt konvensjonen eller har tiltrådt den. Dersom konvensjonen ikke blir sagt opp, skal den uten videre anses fornyet hvert femte år.
(2) Oppsiging skal meddeles utenriksdepartementet i kongeriket Nederland minst seks måneder før utgangen av femårsperioden. Oppsiing kan begrenses til å gjelde bestemte territorier eller territoriale enheter som konvensjonen anvendes på.
(3) Oppsiing skal gjelde bare for den stat som har sendt meddelelsen. Konvensjonen skal fortsette å gjelde for de andre konvensjonstater.

Art 45.

Utenriksdepartementet i kongeriket Nederland skal underrette konferansens medlemstater samt de stater som har tiltrådt i samsvar med artikkel 38, om:

1. undertegning, ratifikasjon, vedtakelse og godkjenning som nevnt i artikkel 37;
2. tiltreding som nevnt i artikkel 38;
3. den dato konvensjonen trer i kraft i samsvar med bestemmelsene i artikkel 43;
4. utviding som nevnt i artikkel 39;
5. erklæring som nevnt i artiklene 38 og 40;
6. forbehold som nevnt i artikkel 24 og artikkel 26 paragraf (3), og tilbaketrekking av forbehold som nevnt i artikkel 42;
7. oppsiing som nevnt i artikkel 44.

Til bekreftelse av foranstående har undertegnete med behørig fullmakt undertegnet denne konvensjon.

Utferdiget i Haag 25 oktober 1980 på fransk og engelsk, idet de to tekstene har samme gyldighet, i ett eksemplar – – –

Den fjortende sesjon anbefaler de stater som er parter i Konvensjonen om de sivile sider ved internasjonal barnebortføring å bruke det mønster til blankett som følger nedenfor ved søknader om tilbakelevering av barn som er ulovlig bortført eller holdt tilbake:

Søknad om tilbakelevering

Mønster til blankett er ikke inntatt her. Skjemaer kan finnes på «Myndighetenes nettside om internasjonal barnebortføring», www.barnebortforing.no